Fredag den engstelige

til sengs

Alle dager er engstelige. Eller har angsten i seg. Fordi angsten ikke bryr seg om kalenderen. Og jeg tenkte på det i går da jeg med øreklokker og musikk på, rusla forbi to svensker som ville selge meg Fjordkraft (eller hva heter det?). Jeg hørte ikke nøyaktig hva som ble sagt på grunn av musikken i ørene, men jeg vinka så fint jeg kunne og sa nei takk. Den ene av de to fortsatte å snakke til meg så jeg gjorde det samme på nytt. Vinka litt avvergende og sa nei takk. Da han begynte for tredje gang, rev jeg av meg klokkene og sa at nå har jeg sagt nei takk to ganger, la meg være. Men han ville bare kommentere jakka mi, sa han. Den var kul. Å, sa jeg. Beklager, sa jeg. Jeg har bare en dårlig dag.

Og jeg hadde det. Jeg hadde en dårlig dag. Og det redda meg litt inn i forhold til de to svenske guttene. Men så, da jeg gikk videre, måtte jeg tenke litt på det uttrykket. En dårlig dag. Som foreslår at det dårlige vil gi seg i mårra. Er begrensa til dette døgnet alene. Jeg kan kanskje gjøre noe med det i mårra, men ikke i dag. Som er det samma som å si at jeg kunne nok gjort noe med det i dag også, jeg bare velger å la være. Jeg velger å la dagen være dårlig. Hvorfor ikke? Uttrykket er jo der. Jeg har dekning. De to svenske guttene nikka forståelsesfullt. Ingen skade skjedd. Hold ut. Lykke til.

I Heat bruker Al Pacinos karakter Vincent Hanna angsten sin som et våpen, eller han sier i alle fall at han gjør det: «I gotta hold on to my angst. I preserve it, because I need it. Keeps me sharp, on the edge. Where I gotta be.» Men hvem tror på sånt? Angsten er ikke en skjerpende og motiverende egenskap. Ikke på den måten. I alle fall ikke angst i en sykelig forstand. I dagens Klassekampen snakker Misgina Ghebremeskel, som driver puben Angst i Oslo sentrum, om nettopp angst. Men heller ikke han i den sykelige forstanden, mer den hverdagslige, den typen angst vi snakker om som ikke lammer oss, bare mørklegger litt: «Det er ikke meningen å gjøre narr av dem som virkelig sliter, men heller løfte opplevelsen fram som menneskelig, noe vi har felles, men som vi gjerne skjuler. Folk har kommentert at det er deilig at vi sier det høyt. setter navnet på døra og sier kom, la oss slappe av og være som vi er.» Den første gangen noen fortalte meg at det fantes et sted i Oslo som het Angst, ble jeg  litt defensiv, til og med en tanke fornærma. HÆ? Har noen kalt puben sin Angst? Er det meningen at jeg skal sitte på Angst og ha angst og slappe av? Men det går ikke an. En av tingene man ikke er i stand til å gjøre når man har angst er å slappe av. Men så gikk vi dit. Og det var jo bare en pub. Med noen angst-relaterte sitater på veggene. Ingenting som hjalp mot angst, men ingenting som forsterka heller. Foruten alkoholen, kanskje. Som kan slå begge veier, som vi vet. Men ikke noe å blåse seg opp over. Og fint, for så vidt. Men ikke finere enn andre steder som også er klar over vår forgjengelighet og elendighet.

Angst er en lammelse. En (kanskje) overdimensjonert følelse av frykt og (kanskje) plutselig død. Jeg bruker et kanskje fordi sjansene for å falle død om er større enn å vinne i Lotto og vi spiller da Lotto hele tiden og håper og håper. Ralph Waldo Emerson skrev en gang: «Do the thing you fear and the death of fear is certain.» Mange andre har skrevet ting som ligner. Og mange har lest det og kanskje funnet trøst og en måte å hjelpe seg selv på. Men like mange andre har lest det og ikke funnet noe som helst. Vi er blitt antibiotikaresistente. Vi leser filosofene og poetene, vi går på de varme utsestedene, vi blar i de psykiske ukebladene, vi later som vi slapper av, så går vi hjem og gjemmer oss. Inn under dyna. Hvor ingen og ingenting kan røre oss. Kanskje vi skulle tatt en tur til Bejing?

Relaterte artikler