F°

Nils Chr. Moe-Repstads dikt er allerede oversatt til flere språk, og nå nylig utkom hans forrige bok «19 forgiftninger» i Nederland, med et nyskrevet forord av forfatteren Peter Verhelst.

Vi tillater oss å trykke en norsk oversettelse av dette forordet her:

På vei mot den 20.

En spøk fører til en utlading, en katarsis, den frigjørende latteren – det er nå en gang det som er spøkens natur og formål. Verden slik den viser seg i Nils Chr. Moe-Repstads (1972, Norge) poesi er en spøk som ikke følger noen regler. Og dette skyldes at denne poesien, som denne verdenen viser seg i, bare kan erobres langsomt. Diktene må beleires, det ene (herlige) feltslaget etter det andre, før de åpner seg. Åpner seg i betydningen: å folde seg ut i all sin kompleksitet. Kompleks i betydningen: lagvis oppbygd, rik, full av betydninger som noen ganger motsier seg selv, som stabler seg på toppen av hverandre, som omgir verdener i tidsrom som blander seg med hverandre. Poesien hans er ikke bare en ode til «glimtet» (svaret som ikke helt kommer, vitsen som ikke kan fortelles til slutten), lesingen av disse diktene er også arkeologi: fundamentene som leseren har avdekket etter gjentatte gjennomlesinger er på samme tid både urgamle og dagsaktuelle (pengestrømmene, kontinentaldriften, havnivåets stigning, Europa...). Spørsmålet er om disse fundamentene tilhører en grunnplan, en større helhet. Eller er det den større helheten; at det vrimler som om det er underlagt tilfeldigheter?

Denne poesien er ikke hermetisk siden den ikke inneholder en kode som må knekkes. Den danner ingen gåte, da det ikke finnes en dypere hemmelighet. Denne poesien er ganske enkelt det den er. Mange setninger kjennes i magen, selv om de ikke umiddelbart kan forklares, siden de appellerer til lengsler, redsler. Dette skyldes at de er en del av drømmevisjoner, feberlandskaper, myter, eventyr, konspirasjonsteorier. Andre setninger synes å stamme fra gamle bøker (som Bibelen), men også fra vitenskapelige studier, fra avisartikler, leksika, selv fra Goebbels doktoravhandling, men også fra medisinske rapporter, loggbøker, militære håndbøker, økonomiske rapporter, Internett... Noen sannheter er oppdiktet, men de er likevel ingen løgner. Alle disse bruddstykkene, bitene og fragmentene danner et byggverk der ikke inngangen men utgangen er vanskelig å finne.

Nils Chr. Moe-Repstad kan tillate seg denne kompleksiteten (eller sagt på en bedre måte: hans poesi lever og bruser og funkler og generer konstant bilder og betydninger) takket være en fenomenal uttrykksfullhet og en presisjon som sleper deg gjennom diktene ved første gjennomlesing. Og ikke før har man kommet seg etter denne berg-og-dal-banen, før man må lese diktet en gang til. Omtenksomt beveger man seg gjennom denne rausheten, denne glupskheten – et tips: ha den bærbare datamaskinen din for hånden og slå opp alt som kan slås opp, selv om dette ikke nødvendigvis gir en forløsning. Og stadig vekk blir man overveldet, ved hver lesing blir man på nytt infisert av lengselen etter... Etter hva egentlig? Etter en dyp innsikt? Etter vrimmelen man ser om man stikker hodet inn i en bikube? Lengselen etter å kunne klassifisere alle disse virusene, epidemiene, forgiftningene, å få grep om ens dypeste redsler som her synes å være uttrykket? Etter å være en del av denne nye urovekkende formen for historieskrivning (historieforfalskning? historieforgiftning?)? Kanskje. Kanskje etter selv, som lesende kropp, å bli den 20. forgiftningen, fullstendig infisert, og å selv anta uante former, å leve uante liv i en verden som dirrer av forgiftningene.

– Peter Verhelst

Nils Chr. Moe-Repstads samlede dikt, med unntak av den siste samlingen hittil; Wunderkammer (27 kataloger) finnes i pocketboka Dikt 1996 – 2014.