Forfatterritualer

Man bør skrive slutten på et litterært verk et annet sted enn ved sitt faste skrivebord, ifølge Walter Benjamin. Søren Ulrik Thomsen anbefaler at man også postlegger manuskriptet fra et annet land enn hjemlandet (sic!). Sitat fra et intervju i Weekendavisen nr. 8/2011: «[Thomsen] er ikke overdreven fetichist, men en vis grad af ritual er ikke at foragte og trofasthed en dyd. Derfor skal det færdige manuskript, ifølge forfatterens overtro, sendes fra udlandet, også selv om det sidste punktum ikke er sat dér ...» Hva med Thomsens norske kolleger – har de lignende tvangstanker knyttet til ferdigstillelsen og avsendingen av et bokmanuskript? Les bekjennelser fra Hans Petter Blad, Tore Renberg og Gunnhild Øyehaug nedenfor. Hans Petter Blad: – Jeg er overtroisk, manisk, lettskremt og eksentrisk på nesten alle områder i livet, men ved ferdigstillelsen av en bok er jeg merkelig nok på mitt mest rasjonelle. Riktignok har jeg enkelte besettelser, men de er av rent håndrverksmessig karakter, og i skrivingens tjeneste. Det gjelder valg av font, linjeavstand og kapittelinndeling, hva det angår er alle manus (og versjoner av manus) i sitt ytre identiske, for derved aldri å kaste bort tid på å «diskutere med meg selv» om tittelen skal være «der» eller «der» på arket, i den eller den fonten. Hos meg er tittelen alltid sentrert, i Baskerville Bold Italic, på linje 8, og under (to linjer ned) vil sjangerbetegnelsen stå (roman eller dikt, foreløpig). Resten av teksten skrives i Times. Kanskje kan det også nevnes at satsspeilet vil være likt fra bok til bok; jeg legger meg så tett opp til den ferdige boksiden som mulig, for på den måten i å skrive i flukt med «den ferdige boken» og ikke få noen overraskelser når boken, som bok, foreligger. Dette har også den fordelen at det gir god plass i margen, samt over og under, til håndskrevne notater på utskriftene, etter hvert som arbeidet skrider fram. Paradokset her er altså at jeg er ridd av tvangstanker som menneske, mine karakterer er gjerne ridd av lignende tvangstanker og handler deretter, mens jeg selv som forfatter, i det øyeblikk jeg er ferdig med et skriftstykke, er kjedelig rasjonell og fullkomment praktisk, med en usympatisk og nidkjær revisors tilnærming til verden, eller mer presist, verden som skrift. Tore Renberg: – Nei, absolutt ikke. Jeg bare skriver, jeg, til jeg er ferdig. _ _ _ _ _ Gunnhild Øyehaug: – Ja, eg må sitte og stire inn i eit lite bål i skogen i ein time. Deretter, når det berre er glør att og myggen omkransar meg, må eg spidde ein liten mygg med ein trykk-blyant. Til slutt må eg spidde myggen på bålet, så den blir kolsvart, og plassere han inn som punktum til manuskriptets siste setning. Så må ein sau bere manuskriptet på ryggen sin (dette strevar eg fælt med kvar gong, å binde manuset fast til sauekroppen, han er ofte så tjukk av ull at det å få reima rundt, utan at papirbunken glir ned fordi sauen sjølvsagt prøver å røme heile tida, byr på nærmast uoverkomelege problem) til nærmaste geit, som så et manuskriptet. Dette er alltid ein strek i rekninga, eg må skrive manuset omatt, utføre ritualet ein gong til, og kanskje har eg då kome til ei årstid då myggane ikkje er så lette å få tak i.

Relaterte artikler