Forfatteren som tennisspiller

På gårsdagens sceneintervju, ledet av Ane Farsethås, i selskap med Bjørn Gabrielsen, snakka Geoff Dyer om tennis en liten stund. Først forklarte han hvorfor han har forsøkt, men ennå ikke fått til å skrive en bok om tennis (han fant ikke en form som var god nok, mente han, hvorpå Farsethås sa at en tennisspiller trenger en motspiller og at han kanskje burde skrive boka sammen med en annen, eller: i kamp mot en annen; et forslag Dyer noterte seg). Før han leverte en ganske fin simile: forfatteren som tennisspiller. Hvor den store forskjellen er at der en tennisspiller må, så godt det lar seg gjøre, forbedre alle side ved spillet sitt. Fra grunnlinja til nettet, forehand til backhand til serve. Forfatteren derimot: «Hvis du som forfatter har en svak backhand, så kan du lett la den forfalle helt. Si til deg selv glem backhand, den trenger jeg ikke. Den er ikke meg. Det krever litt mot å tenke sånn. Og noen av de mest særpregede forfatterne våre følger, sånn jeg ser det, denne tenkemåten til det ekstreme. En forfatter som Nicholson Baker, for eksempel, han har bestemt seg, som forfatter, for utelukkende å slå dropshots: Jeg skal bare få den så vidt over nettet hver eneste gang. Og det er en veldig risikabel, vågal, spennende ting å gjøre. Og det er det som redder bøkene hans, og andres, fra den mer typiske ikke-spesifikke skrivemåten hvor forfatteren viser fram en middels forehand, middels backhand og så videre … » Her ser Dyer på salen og avslutter med: «… og nå er dere sikkert lei av denne similen for lengst.» Og salen ler.

Relaterte artikler