For menneskelig til å bli avfeid



For menneskelig til å bli avfeid

– tale fra redaktør Bendik Wold på slippfesten for Da postmodernismen kom til Norge, 19/5-2016

Å gi ut en 350 sider lang bok om en «isme» framstår ikke umiddelbart som noen god forretningsidé i dagens bokmarked, kanskje med mindre det er står «islam» foran.

Men: Som redaktør må jeg si at det har gitt meg en tindrende lykkefølelse å utvikle denne bokideen sammen med en kompetent forfatter, og deretter følge skriveprosessen i rollen som sekundant og materialforvalter. Historien om norsk postmodernisme er en riktig godtepose; jeg tør påstå at også boka er blitt en pirrende miks av søtt, salt og syrlig. Bjarne Riiser Gundersen har hatt et stort antall kilder å bade i, og har med jevne mellomrom kommet til overflaten gledesstrålende og med favnen full av lakrispiper, sor-bits, salte UFO og andre slikkerier som forsvant fra reolene for nær 30 år siden. (Altså, billedlig talt.)

I andres hender kunne boka lett blitt et raritetskabinett eller en nostalgisk kavalkade. Takket være Bjarnes analytiske klo er det i stedet blitt en bok som som det føles merkelig akutt å utgi akkurat nå.

Boka forteller historien om et ord. Den er et portrett av en generasjon. Den er et stykke norgeshistorie – en beretning om noe særegent «norsk» ved måten dette begrepet (postmodernisme) ble introdusert og kritisert på her hjemme. Det er også en fortelling om en mediehverdag og en offentlighetskultur som knapt er til å forstå, selv for oss som faktisk har minner fra 1980-tallet.

Det tok bokstavelig talt årtier å introdusere postmodernismen på norsk, og selv da den fikk litt vind i seilene, var ulike felter i forbløffende utakt. Arkitektene kunne krangle om begrepet i årevis uten at forfattere eller statsvitere leet på et øyelokk. Folk måtte pakke en Volvo Amazon og kjøre til Paris for å ta del i idédebatten. Hvor fort hadde ikke denne formidlingen gått i dag, kan man spørre seg, med internett og sosiale medier?

En bok om en «isme» er nødvendigvis en bok om språk, ideer, ideologi. Men dette er også en fortelling om sånt som det nesten ikke fins språk for. Raymond Williams lanserte «structures of feeling» som betegnelse på slike generasjonsbestemte «stemninger» som til enhver tid preger kulturen. Når marxisten Williams kryssleste ulike litterære verker fra en periode, opplevde han stadig at han satt igjen med en «rest» som ikke kunne tilbakeføres til materielle betingelser eller til tidas rådende ideologier – og som heller ikke kunne settes på kontoen for individuell variasjon. En fellesnevner som vanskelig lot seg plassere: et visst tonefall, bestemte tilbøyeligheter, aversjoner, diller, gester, en egen type humor – følelsesstrukturen (på godt norsk).

Jeg tenker, for min del, at postmodernismen selvsagt har en teoretisk side – filosofien – og en praktisk side – kunstverkene, bøkene, arkitekturen – men også en følelsesstrukturell side, og at Bjarnes store bragd er at han klarer å fange inn denne følelsesstrukturen (opprinnelig lokalisert i et bestemt samfunnssjikt, men siden spredt til hele kulturen, nærmest oppløst i grunnvannet), slik at vi får anledning til å kjenne på den, leve med den, kanskje også forstå den.

I populærkulturen finnes det en mye sirkulert anekdote om den gang indie-yndlingen Elliott Smith skulle opptre på Oscar-gallaen, og møtte den bestselgende popdivaen Céline Dion backstage. Han hadde gruet seg til situasjonen; han kunne ikke utstå musikken hennes, og forestilte seg at hun var en hoven superstjerne omringet av bryske bodyguards. Men en ganske kort samtale endret hans oppfatning av henne for alltid. Måten hun møtte ham på, noen varmende ord og en klem, var «too human to be dismissed». Resten av livet var Elliott Smith en trofast forsvarer av Céline Dion, selv om han fortsatte å slå av radioen hver gang han gjenkjente en av låtene hennes.

Jeg skal ikke påstå at postmodernismen er en sviskesanger fra Canada. Men vi har hørt postmoderne floskler over eteren i så mange tiår nå, at vi antakelig er gått litt lei. Vi kjenner igjen refrenget. Vi vet hva det går i – tror vi.

Det er her Bjarne Riiser Gundersens bok kommer inn, ikke som forsvars- eller misjonsskrift, men som en påminnelse om at postmodernismen alltid har vært noe mer enn sine mest ihjelspilte radiohits. Boka tar oss med backstage og viser oss at fenomenet i all sin overdådige, motsigelsesfulle, feilbarlige prakt nettopp er for menneskelig til å bli avfeid.

---

Les mer om Da postmodernismen kom til Norge her

Paneldebatten om postmodernisme ble tatt opp og streamet av Morgenbladet og kan ses her.

Relaterte artikler