– Folk er så jævlig fine, spesielt på festival.

Festivaltjei. Festivallinn. Mor Roskilde. Kjært barn har som kjent mange navn og Linn Strømsborg er et slikt barn. Hun er også ualminnelig glad i musikkfestivaler. Hun dro for ikke lenge siden til andre siden av kloden for å stå sild i tønne i en ørken og høre på band som er bedre på plate. Og nå som det er klart for en ny Øya i Oslo må vi spørre henne, en gang for alle, hva det er med disse festivalene som gjør at folk trekkes ut av sofaen, bort fra puben, år ut og år inn, for å bli litt kald, litt skuffa, alt for full og uvel dagen derpå. Eller er det ikke sånn?

FF: Du, Linn, du er jo en fanatisk fesitvalgåer, hva er egentlig vitsen med musikkfestival?
LS: Nei, hva er egentlig vitsen med alt man synes er gøy? Det er jo noe å drive på med, da. Til vi ikke er her lenger.

FF: Men er det ikke bedre å være inne enn ute hele dagen og kvelden og natta?
LS: Ikke hvis det er sol. Og hvis det er regn, så blir det en historie det også.

FF: Og er det ikke bedre med faste plasser?
LS: Nei, for et styr. Men jeg liker meg best bakerst, da. Aldri fullt der.

FF: Og er det ikke bedre med et kjøleskap til ølen?
LS: Ølen på Øya er kald, den. Og på Roskilde er den også overraskende kald, spesielt etter å ha ligget langs bakken i teltet hele natta. Blir også veldig fort vant til lunken øl. Liker den nesten best sånn, i hvert fall fra boks.

FF: Og er det ikke bedre med en ordentlig do, kobla til rør og avløp?
LS: Jo.

FF: Og er det ikke bedre å få mat på døra eventuelt komfyren?
LS: Nei, herregud, er det noe som er bra på Øya, så er det maten! Jeg skal spise veggismat hele uka, sier jeg!

FF: Og er det ikke bedre å høre på de beste innspillingen av akkurat de sangene du ønsker deg uavhengig hvem som tilfeldigvis er på turné akkurat her og nå?
LS: Nei, for da veit jeg hva som kommer. Det jeg elsker med konsert er jo å vente på låta mi! Akkurat som på quiz, når jeg venter på et spørsmål jeg kan. Venter og venter. Og blir så glad når det kommer.

FF: Og blir en sang så mye bedre av at vokalisten får publikum til å klappe takta? Hvem liker vel å høre på taktklapping?
LS: JA! Eller, jeg er ikke så fan av klapping i takt, men jeg er fan av at andre gjør det. Kan bli rørt av å se på publikum heller enn artistene på festival. Henda i været, folkens, henda i været.

FF: Og blir en sang så mye bedre av at refrenget, den beste biten, blir overlatt til et publikum med konsentrasjonssvikt og høy promille?
LS: JA! På live-opptak høres det jo nesten aldri like bra ut, men å være der, å stå der å gaule sammen med de andre koko folka? Finnes ikke noe bedre. Jeg blir generelt veldig rørt av mennesker på konsert. Å se artisten smile, bli overraska over at publikum overtar. Å høre folkehavet synge, å kjenne det langt ned i tærne. Folk er så jævlig fine, spesielt på festival. På konsert.

FF: Og hvor herlig er det å bli svett som faen i skoa?
LS: Jeg har ikke noe problem med det. Kanskje du burde bytte sko?

FF: … og stiv som faen i nakken?
LS: Blir ikke stiv i nakken, men kjenner det litt i korsryggen. Har trent mye markløft for å forberede meg!

FF: Bare innrøm det, band hører hjemme i studio og publikum hører hjemme hjemme!
LS: Haha. Nei!

Linn Strømsborg ga forresten ut en boksingel om Øya-festivalen for noen år tilbake. Den er dessverre utsolgt. Men fins som ekstramateriale i pocketutgaven av Roskilde, den første lille romanen hennes. Roskilde er, som kjent, også en musikkfestival. Så win win der, for den som vil.

Relaterte artikler