F°

Lawrence Ferlinghetti fyller 100 år 24. mars 2019. Vi feirer med en uke med Lawrence Ferlinghetti-bonanza her på Flamme-sida. I dag: Utdrag fra «Den siste beatpoeten», utgitt 2010 av Linda Klakken

I mars 2009 dro Linda Klakken for å møte Lawrence Ferlinghetti, den første beatforleggeren og den siste beatpoeten. Han som i sin tid ga ut Allen Ginsbergs Howl, og skrev En tankens Coney Island. Boka skildrer en reise fra to rom og kjøkken på Torshov i Oslo, til legendariske City Lights på Columbus Avenue, San Francisco der vi følger Klakkens jakt på Ferlinghetti. For han var ingen enkel mann å få fatt i. Selv om hun kom hele veien fra Norge.

Her er et utdrag fra boka:

WELCOME TO SAN FRANCISCO

San Francisco, april 2009

Jeg dumper fra meg bagasjen på fortauet utenfor San Francisco International Airport. Noen få skyer, sol og minst tretti plussgrader. Lufta er så varm at den dirrer av støy. Overalt går folk iført kakibukser, fargerike, luftige skjorter, sommerkjoler, platåsko. Palmebladene vinker til meg, ønsker meg velkommen, og heten er så trykkende at lufta er tung å puste inn, varmen svir i øynene.

Jeg hopper inn i ei drosje og sveiver ned vinduet. Sjåføren er en gammel, liten asiat med tykke, gule brilleglass, som kjører som en gærning. Vi suser av gårde på motorveien inn til sentrum, fire filer på hver side av veien, lastekraner, sjø og hus i pastellfarger på alle kanter, åser, lagerbygninger, en klynge av skyskrapere i det fjerne. Sjåføren når bare så vidt opp til rattet, selv om han sitter på en pute, og han stirrer over rattet under hele kjøreturen, som om han har fått øye på noe på himmelen, et tegn, en skyformasjon som stadig forandrer seg, først en kanin, så en skummel drage.

Jeg tenker på Ferlinghetti, om han spiser middag akkurat nå, eller om han sitter i hammocken og snakker med småfuglene. Kanskje han prøver å skrive et dikt til en venns begravelse eller roter rundt i huset etter tøflene sine. Hvor søren satte jeg dem fra meg? Nå skjønner jeg ingenting.

Når vi nærmer oss sentrum, løser trafikken seg opp, bilen skyter fart, og ved siden av oss flyter et par måker på vinden, annenhver gang høyt og lavt, de følger etter hverandre. Og jeg blir rolig av det, nesten søvnig. Noen ganger tror jeg fugler er besjelede utgaver av gamle venner og slektninger som har gått bort. De to måkene er usedvanlig vakre, skjøre, men harmoniske, på et vis, i sterk kontrast til metallet, glasset og trafikken som omgir dem.

Vi ankommer til bykjernen og råkjører gjennom lyskryssene, forbi bomser, uteliggere, crackhorer, skatere, hipstere, kontorrotter, godt voksne europeiske ektepar, voksenkinoer, barer, frisører, kafeer, vaskerier, drosjer, pushere. Det lukter svette, ananas og grillet kjøtt.

Et øyeblikk tror jeg at jeg ser Ferlinghetti, det hvite skjegget, og ber sjåføren sette ned farten, men det er en uteligger, han vinker til meg idet vi passerer handlevogna hans, og jeg nikker tilbake.

Femti år tidligere, i 1958, hopper Jan Erik Vold ut av ei drosje i Greenwich Village, New York. Han har nettopp tatt artium, og har hyre som sølvvasker på Bergensfjord. Båten går i cruisefart mellom New York og de vestindiske øyer. Han besøker New York med korte avbrudd hele høsten. Han kommer inn i det litterære klimaet via jazzen: han oppdager Miles Davis, Billie Holiday, Cannonball Adderley, Red Garland og Paul Chambers. Han stikker innom bokhandlene i The Village, ser på hyllene og tenker: Skal jeg noen gang få lest meg gjennom dette?

Han oppdager beatgenerasjonen, Grove Press-utgivelser og Evergreen Review, med smakebiter fra Ferlinghetti, den såkalte «San Francisco-renessansen», sære tegneserier og essays, seinere de franske surrealistene. Han finner jazzklubben «Birdland» og følger jazzprogrammet der den høsten, og skriver rapporter hjem til Dagbladet om det. Slik blir norske lesere kjent med beatgenerasjonen. Folk snakker om Jack Kerouac, Allen Ginsberg og Lawrence Ferlinghetti på de vestlandske bygdene, og noen tiår seinere stjeler ei søtten år gammel jente On the Road fra Ålesund bibliotek.

Hotellrommet på Van Ness Avenue består av et lite bad i gangen, en stor seng, et klesskap og et lite skrivebord borte ved vinduet. Malingen på veggen flasser av i kantene. Jeg dumper bagasjen i et hjørne, drar gardinene til side, og ser ut på fortauet nedenfor. Kvartalet er i ferd med å falle til ro etter en lang arbeidsdag. Lyden av bilhorn svinner, gatene tømmes. Trafikklysene skifter farge, en ungdomsgjeng venter på grønt. Et gedigent parkeringshus er den nærmeste naboen min, og hvite, ærverdige City Hall med et stort amerikansk flagg som blafrer rolig i vinden, telefonledninger løper på kryss og tvers, noen søppelkasser, drosjer, en hvit Golden Retriever lunter av gårde langs fortauet. Noen jenter går og slenger på de brune armene sine. I det fjerne ser jeg bakketoppene i Nob Hill, og bak der igjen: Chinatown, Financial District, North Beach, Union Square, Pier 39 med sjøløvene og den gråbrune San Francisco Bay.

Natt, noen få stjerner. Fra gata hører jeg lyden av sirener i det fjerne, og den tunge klapringa fra motorsykler. Det er april og tropenatt, ganske uvanlig så tidlig på året, i hvert fall i San Francisco, hvor tåka ligger tett nedpå åsene og holder lufta kjølig gjennom sommeren. Jeg åpner vinduet, stikker hodet ut, kun iført singlet og truse. Lufta er fuktig, varmere enn på rommet mitt. Hotellet ligger i et kvartal med mye trafikk, neonskiltene blinker innbydende.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sovet når rommet begynner å riste. Jeg tenker på den ustabile San Andreas-forkastningen, der Stillehavsplaten møter Den nordamerikanske platen, jeg tenker på de voldsomme ødeleggelsene på slutten av 1980-tallet, da jordskorpen forskjøv seg og tok livet av 3000 innbyggere, frykten krystalliserer seg i løpet av ett sekund, for nå skjer det; de to landplatene løsner og glir i hver sin retning, den ene dundrer nordover og den andre mot sør, et apokalyptisk naturfenomen som forskerne har forutsett siden midten av 1980-tallet: hele Vestkysten, Los Angeles, Orange County, San Diego, San Francisco, Tijuana og Mexico … CRAAAAASH!

Åpner øynene. Oppussingsarbeid i overetasjen. Noen puertorikanske snekkere bryter opp gulvet og legger nytt gulvbelegg midt på natta: Aprikos, diskré, behagelig for øynene. Ikke nok med det, men det unge paret i rommet ved siden av kommer hjem etter en fuktig bytur og knuller som gale, og får sengegavlen til å banke rytmisk i veggen min i tjue minutter. Det er vanligvis bare slikt som skjer på film, men jeg hører dem, jeg hører hva fyren sier til henne midt i akten, et eller annet om pikken hans, og jeg har aldri vært mer sikker på at jeg er skeiv.

Trekker dyna over hodet, ligger sånn noen minutter. Slår nummeret hjem til kona mi. En mjuk stemme forteller meg at mobilnettet er nede. Ingen telefon. Ingen Internett. Ingen søvn.

Resten av natta ligger jeg våken og stirrer inn i et stort, altoppslukende mørke. Kanskje stirrer jeg inn i meg selv.

Er på føttene lenge før sola står opp, og hører hvordan lyden av bilhornene formerer seg i gatene. Lener meg ut gjennom vinduet og ser ned på trafikken mens jeg tygger på en KitKat Crunchy-sjokolade.

Jeg leser litt i On the Road. Fra der hvor Sal Paradise får haik med en tilfeldig forbipasserende og havner i Bear Mountain Bridge, hvor Route 6 skjærer over landskapet fra New England. Det regner kraftig, håret klistrer seg til panna og sjåføren slipper ham av midt i ingenmannsland. Route 6 går tvers over elva, forsvinner bak en sving og ut i villmarka. Ikke bare er det øde og forlatt, men det er heller ikke tegn til biler på mils avstand. Regnet strømmer fra himmelen og han har ingen steder å gjøre av seg. Han søker ly under noen furutrær og begynner å gråte og slår seg selv i hodet fordi han har vært så dum. Han er førti mil nord for New York, og han har vært så spent på den første distansen, den store åpningsdagen, og nå er han på vei nordover i stedet for mot det varme sør. Frustrasjon og skuffelse: What the hell am I doing up here? Sal roper det ut i ødemarka, mens han forestiller seg moroa som kompisene har i Chicago; drinker, kvinner, jazzmusikk. Og der står han, gjennomvåt til skinnet og ingen steder å gå, lost.

Men det løser seg. Plutselig svinger to billykter inn på plassen, en mann og et par kvinner stopper for å studere et kart. Kerouac ser ut som en villmann, håret klissvått, sandalene surkler, kjøpt i Mexico, håpløse. Men folka gjør plass i bilen, og kjører ham til et sted hvor det ikke regner lenger, så hopper han av, finner en buss og sverger på at han skal komme seg til Chicago innen morgendagen, om han så må bruke alle pengene sine på det, så spiller det ingen rolle, til Chicago skal han.

Det bærer alltid videre.

Jeg lukker boka og ser ut av vinduet. På alle de nye gatene der ute.

Jeg sitter på en murkant foran hotellet. Venter på at butikkene skal åpne, er sulten. Gjesper. Klokka er fire om morgenen. Jeg prater litt med Gud, det er fint. Et par dragqueens går forbi iført glitrende kjoler og tung sminke på vei til Castro eller The Haights, klikk-klakk-klikk-klakk. Et øyeblikk lurer jeg på å slå følge med dem, men blir sittende. Stirrer ned i bakken når de passerer, glor etter dem hele veien bort til Hayes Street. Det lukter sigar. Overalt er det puls, liv, glitrende lys i det gulfiolette morgenlyset, men likevel er det stille. San Francisco ligger foran føttene mine som en sovende kjempe. En limousin full av collegegutter i tjueårene stopper i lyskrysset foran meg. Musikken dunker ut av høyttaleranlegget. En av dem stikker hodet opp av takluka og brøler vilt.

Den morgenen, på muren under pinjetrærne, kommer jeg i prat med hotellets russiske limousinsjåfør, Nikolaj. Han synes jeg ser ensom ut, og setter seg ved siden av meg på murkanten. Han forteller om severdighetene i byen, hva jeg bør se og hva jeg bør holde meg unna, og ender opp med å fortelle historien om hvordan familien hans utvandra til USA. Jeg snakker litt om Ferlinghetti, at jeg skal treffe ham. Før min nye russiske venn stumper røyken og kjører et gammelt ektepar til flyplassen, gir han meg visittkortet sitt. På baksiden står adressen til Ferlinghettis atelier på østkanten.

***

Den siste beatpoeten utkom i 2010 - og den er egentlig utsolgt, men vi har klart å grave fram 5 eksemplarer. Så hvis dere vi ha kloa i boka, så er det nå dere skal slå til. Bestill boka her.