Federers renneløkke



Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Jeg må innrømme at jeg har gruet meg lenge, at jeg har ventet, talt dager, skulet bort på kalenderen på kjøleskapsdøren, sett den røde ringen rundt datoen, fredag 6. juli, og tenkt at den er en renneløkke, en galge, en mulig dødsdag for Federers karriere. Kanskje. For selv om jeg har trodd, håpet og innbilt meg at 2012 er Federers år, har også denne konkurrerende forestillingen vært til stede i min bevissthet, liksom en forbudt tanke, tvangsmessig nærværende, eventuelt som et forsvar, som om jeg har sett det som nødvendig å ta høyde for alle utfall, være forberedt, anerkjenne muligheten for tap i en semifinale. Jeg har riktignok gruet meg til en eventuell finale også, men jeg har samtidig beroliget meg med at et finaletap ikke vil være ensbetydende med Federers endelikt, for en plass i finalen vil antagelig gjøre ham motivert, uansett utfall gi ham ytterligere inspirasjon med tanke på OL. Like fullt har jeg trodd at dersom han kommer så langt, vil han sikkert vinne; for å være tilbake på Centre Court, i en finale, med en evne til å prestere når det virkelig gjelder, etter drøye to år uten seier i en grand slam-turnering, og med utsikten til å slå alle rekorder (gå forbi Sampras og bli den spilleren gjennom tidene som har vært ranket som nummer én i flest uker), må gjøre ham like sulten på seier som tidlig i karrieren, ja, slik har jeg tenkt og kommet frem til at det er semifinalen som vil være Federers skjebnetime, at det er denne kampen – som etter all sannsynlighet, med tanke på hvordan spillerne er seedet, vil bli spilt mot Djokovic – som kommer til avgjøre resten av Federers karriere. Og i French Open, bare en snau måned tidligere, tapte Federer i strake sett mot Djokovic i semifinalen, og selv om det var på grus, og selv om jeg har tenkt at Federer har en plan, har jeg likevel fryktet at det er vært et dårlig omen for Wimbledon.

Sagt på en annen måte: 6. juli, 2012, er ikke bare en dato hvor Federers videre karriere skal avgjøres, det er også en dato hvor jeg skal bli tvunget til å tenke gjennom hvorvidt hans foregående prestasjoner er tilstrekkelige, om jeg kan slå meg til ro med det som har vært, de kampene som allerede er spilt og som jeg i detalj, så å si poeng for poeng, kan mane frem i minnet, eller om også jeg vil ha mer, er sulten på nye kamper, nye seire.

Og i en sådan stund – om jeg kan tillate meg å være høytidelig – forestiller jeg meg Federers nullpunkt, øyeblikket i hans barndom hvor tanken om hans mulige storhet meldte seg for første gang, kanskje av faren, av moren, eller av en trener, som i en epifani formulerte den uhørte setningen: «Du kan virkelig bli god.» Ikke med utropstegn, men mer med et forbauset tonefall, som om den som snakket straks rødmet idet ordene var uttalt, og slik fjernet det eventuelt hovmodige ved utsagnet. Og om faren, moren eller trenerens ansiktsfarge ikke var nok i seg selv til å hindre overmotets mulige dystre utfall, ville den unge Federers naive respons umiddelbart mildne gudenes harme: «Jeg? God? Det handler jo ikke om meg selv, men om tennis, om å spille, og det er vel ikke det samme, er det vel?»

Og Federer skulle etter alle solemerker å dømme holde fast på denne forskjellen gjennom hele karrieren og bare konsentrere seg om tennisens vesen, aldri seg selv, aldri sitt navn, men bare være i det, oppleve hvordan spillet kan bli noe større som ikke angår ham personlig, altså overskride sitt livs forutsetninger ved å gi slipp på seg selv, være villig til å forsake.

Så idet det er over, idet semifinalen går Federers vei (6–3, 3–6, 6–4, 6–3), tenker jeg at dette lykkelige døgnet i Federers karriere har fått passere altfor fort, at han, til tross for å være videre, til tross for åpenbart å ha prestert, likevel ikke har fått vise hva han kan, hvem han er, hva han virkelig er god for.

Må finalen gjøre det klart.

Relaterte artikler