F°

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Foruten å fastslå at onsdagens kvartfinale mot Mikhail Youzhny bød på klassisk oppvisning av Federers nådeløse velde (6–1, 6–2, 6–2), er det lite ved resultatet som innbyr til (videre) spilleanalyse; ja, så typisk – jeg holdt på å si ordinær – var denne briljansen at prestasjonen nærmest gir utslag i stum begeistring og skrivesperre (men vær trygg: dette kommer til å bli den lengste opptegnelsen fra Wimbledon så langt). Til forskjell gjør mandagens kamp mot Xavier Malisse (7–6(1), 6–1, 4–6, 6–3) krav på en langt mer omfattende kommentar, eller kanskje heller bearbeidelse av inntrykket, altså i sjelelig forstand: behandling, debrifing, terapi. For dette var en kamp som utvilsomt satte spor, som forskrekket og nær sagt traumatiserte både Federer og tilhørere, men antagelig også like mye motstanderen, Malisse, som noe forbauset kunne iaktta hvordan Federers ryggproblemer var i ferd med å gjøre det til en sjelden enkel oppgave å skulle få bukt med mesteren på gresset.

Begynnelsen på uke to, mandagen som også kalles «Last 16» av heller opplagte grunner, innbefattet med andre ord alt annet enn søndagens bekymringsløse hvile – slik jeg forestiller meg den benyttet til for eksempel en guidet tur på Themsen eller en svalende dukkert i bassenget, med en påfølgende bedre middag, kort og godt til restitusjon, helbred. Ut ifra Federers altfor ranke ganglag og svai i korsryggen å dømme, kunne det heller tyde på at Wimbledons Middle sunday ikke hadde gitt den nødvendige avkobling forut for kommende kamper, med mindre det nettopp var hviledagen som var problemet, at fordi den var blitt viet andre aktiviteter enn trening, hadde ryggen stivnet – en rygg som kan regnes for å væe Federers akilleshæl (blant annet i januar år, ti dager før Australian Open, så Federer seg nødt til å trekke seg ut av Qatar Open). For det usannsynlige skjer – jeg tror ikke jeg har sett det tidligere: Federer ber om en såkalt medical time out. Legen, samt fysioterapeuten, kommer på banen. De konsulterer. Federer, stadig blekere, mer ridd av smerte, sier noe til hoveddommeren før han forsvinner ut i garderoben.

Og jeg blir ganske blek selv der jeg sitter foran skjermen og lurer på som hva skjer, hva som vil skje; vil han bryte? Kommentatorene på ESPN antyder nettopp dette, at han vil trekke seg med tanke på det nært forestående OL. Men trekke seg mot Malisse, en spiller han vanligvis ville blåst av banen umiddelbart, hvorfor? Hvorfor kan han ikke bare bite tennene sammen, holde ut? For dette er jo Wimbledon, årets viktigste turnering, minst like viktig som OL, viktigere; der og da tenker jeg i hvert fall det, drit i OL, tenker jeg (og det sier ikke så rent lite). Og så kommer han ut på banen igjen, kanskje ti minutter senere, fortsatt stiv i stegene, fortsattt overdreven rank i ryggen, og han bommer, slår den ene feilen etter den andre – fordi tennis spilles med bena, og fordi det ellers så fantastiske fotarbeidet, smidigheten, er borte; så han brytes. Federer–Malisse, 4–5, viser poengtavlen i første sett, og jeg vet at alt Malisse trenger å gjøre nå, er å serve settet hjem, 1–0. Veien kommer til å bli lang; og hvor lenge kan Federer egentlig holde ut med den ryggen?

Malisse. Malice. Jeg legger trykket på feil stavelse og forestiller meg at Malisse har påført Federer ryggsmertene ved hjelp av en besvergelse, ved hjelp av ønsket om å gjøre Federer vondt.

Like fullt: i løpet av den påfølgende pausen, i løpet av de nitti sekundene den varer, skjer det noe; for idet dommeren sier «time» og spillerne går tilbake på banen igjen, ser noe ut til å være forandret. Det er ikke snakk om noen komplett forvandling, men derimot ørsmå forandringer, enn så lenge knapt merkebare: Ledigere ganglag. Bevegelig overkropp. Innbitt holdning. Håp. Også Federers blikk er mer av samme gamle merke: mørkt. Ikke av fortvilelse, men av noe annet, fokus kanskje, eller snarere er det et blikk som vitner om en tilstand preget av å være fjern, hinsides, så konsentrert at han ikke bare ser tvers igjennom mostanderen, avslører hans strategier, alle hans kommende trekk, men også forbi ham, som om han ikke lenger enser at han har en motspiller, som om Federer endelig skal spille sitt spill, sin musikk, fremføre det nyeste låtmaterialet, hans siste komposisjon, helt uavhengig av hva motspilleren har på lager av symfonier.^[1]

Og ganske riktig: Federer blir langsomt seg selv igjen, kanskje ikke fullt og helt, men mer enn tilstrekkelig for å stanse Malisse i å rykke opp i ledelse. For Federer bryter tvert tilbake. 6–6. Deretter tiebreak, og det første poenget går til Federer, det neste til Malisse, deretter handler alt om Federer. Og med unntak av et litt uheldig tredje sett, går også resten av kampen i Federers favør. Derfor er det ikke rat at jeg, idet det er over, undrer meg over hva som gjorde det plutselige skiftet mulig. Hva slags behandling fikk han? Massasje? En sprøyte mot smertene som bare tok litt tid før den begynte å virke? Begge deler er mulig, men det er en helt annen kjensgjerning som synes å ha vært utslagsgivende: Evnen til å legge om spillet, så å si yte etter evne, foreta de slagene som gjør minst vondt. Flere løsere (men velplasserte) slag, kortere vekslinger, altså kjapt gå for vinnerslag, mer bruk av de «mykere» slagene, som for eksempel slice og stoppball, mer bruk av «strykerne», kan man kanskje kalle det og dermed skjele til det samme vokabularet som tidligere, og ikke minst serven. For til tross for en noe tilstivnet holdning kan han fremdeles serve, ja, det er nesten som om ryggproblemene blir til en fordel, at han løfter seg, blir høyere, treffer høyere, og derfor også gjør vinkelen mot serveruten spissere, skarpere, i hvert fall etterhvert som kampen utvikler seg og Federer i større grad evner å tilpasse seg situasjonen; for i fjerde og avgjørende sett har han en førsteserveprosent på 75, med 83 prosent av dem igjen vunnet (og med tanke på hvordan serven legger grunnlaget for resten av poenget, sier det ikke rent lite om servenes plassering og styrke). Federer finner en vei, ryggproblemer til tross, og iler i den retningen veien fører langt raskere enn Malisse klarer å venne seg til denne nye versjonen av spillet.

Og det er nettopp Federers evne til forvandling som får meg til å søke i hans oppvekst, liksom lete med en biografs pågangsmot og ene mål for øye: finne en forklaring, oppspore de utslagsgivende forhold, de hendelsene, det anlegget, de forutsetningene som har gjort det mulig for Federer å vinne mer enn noen annen tennisspiller gjennom tidene. Derfor er også koblingen til Doktor Faustus (i forrige opptegelse) langt fra så vilkårlig som den kanskje kan virke. For slik Serenus Zeitblom betoner en rekke forhold som utslagsgivende for Adrian Leverkühns storhet – som for eksempel hvordan bardommens Fjøs-Hanne skaper begjær etter harmonier gjennom barnlig sanglek («Fader Jakob» sunget i kanon), hva det bugnende instrumentlageret han får tilgang på via sin hybelvert har å si for innsikten i orkesterverkets muligheter, hvordan den komiske musikklæreren Wendell Kretzschmar vekker Leverkühns interesse for musikk med et muntert og smittende engasjement, så vel som hvordan vennenes studieby, Halles bygningsmasse, de arkitektoniske forhold, kan ha satt spor hos den vordende komponist, og slik Zeitblom dermed også parodierer den biografiske besettelse, ønske om finne alt, forstå alt ved hva som gjør et liv så forskjellig fra andres – ja, nettopp slik synes manien å ligge på lur når jeg begynner å undre meg over Federers særskilte premisser.