Federers badekar

Midt i EM-sluttspillet har vi introdusert en ny spalte om … tennis! Olav Løkken Reisop skjemmes over sine fotballgale forfatterkolleger, og vil gjerne slå et slag (heh!) for racketen, pikétrøya og Roger Federers ynde.

Men også i fjor trodde jeg at Federer hadde en plan, vel, jeg tror fortsatt at han hadde en plan, en plan som han var nær å realisere: Vinne French Open. Enda en gang. Motbevise dem som tvilte, onde tunger som ville ha det til at Federers seier fra 2009 var ren flaks,(1) og slik gjøre alle spådommer om fallende karriere til skamme. For etter å ha inngått samarbeid med Paul Annacone, Pete Sampras' tidligere trener, føltes det nok som om alt var mulig. Og skulle han virkelig gjøre det umulige, fikk han satse på French Open, igjen vinne, samme hvem han møtte på veien. Slik må Federer og Annacone ha konspirert, om ikke av annen grunn enn å stoppe kjeften på alle disse sportsjournalistene som hadde spådd Federers fall helt siden 2008, da Federer mistet, antagelig som en direkte konsekvens av kyssesyke, noe av sin uovervinnelighet – denne (allerede nevnte) helt bestemte gløden man snakker om i tennis, den som gjør det umulig for motstanderen å tro at man kan vinne, en psykisk barriere vil noen hevde, et rent jedi trick, slik kanskje andre vil omtale kraften. (Det er verdt å merke seg at Federer, til tross for sykdommen, faktisk kom til semifinalen i Australian Open; med synlige leverflekker i ansiktet, og med en stamina som var langt fra den sedvanlige, maktet han likevel å holde nokså tritt med den unge Novak Djokovic (7–5, 6–3, 7–6) – og alle som har hatt kyssesyke vet hvor usannsynlig det virker.)

Skjønt noen nederlag: den etter sigende dalende karrieren har likvel gitt ham en rekke seire i grand slam-turnerninger etter at kyssesyken slapp taket: US Open 2008 (hvor han beseiret Andy Murray 6–2, 7–5, 6–2), French Open i 2009 (hvor han beseiret Robin Söderling 6–1, 7–6, 6–4), Wimbledon 2009 (hvor han beseiret Andy Roddick (5–7, 7–6(6), 7–6(5), 3–6, l6–14, en kamp som varte og varte, som han vant ved å bryte kun ett ordinært game mot Roddick i løpet av hele kampen, og som derfor, og antagelig med rette, kan kalles episk, en betegnelse som riktignok sitter nokså løst hos tennisreporterne (mer om det siden)), Australian Open 2010 (hvor han beseiret Andy Murray 6–3, 6–4, 7–6(11)). Så Federers «fall» kan mildt sagt hevdes å være overdrevet, slik også Roddick har påpekt ved flere anledninger og mer enn antydet journalistenes absurde påstander, særlig i 2008 hvor han under en pressekonferanse i forbindelse med US Open hadde denne kommentaren til Federers såkalte «bad year»: «You guys are brutal. Absolutely brutal. The guy has only made two Grand Slam finals this year. I would love his bad year. I would love it.» (Jeg må også skyte inn at Roddick – hvis eneste feil han har gjort, er å være på høyden samtidig med Federer – er kjent for å avsløre journalistenes forutsigbare retorikk, som når han, eksemplarisk nok, besvarte spørsmålet om spillet sitt etter finaletapet i Wimbledon i 2004 på følgende måte: «I threw the kitchen sink at him, but he went to the bathroom and got his tub.»)

Så for å oppsummere: Etter kyssesyken, og etter spådommer om å være fallert, har han vunnet fire grand slam-turneringer. Med andre ord, for å se det i en større sammenheng: hvert eneste år siden han slo igjennom for fullt med seier i Wimbledon i 2003, har han vunnet minst én større tittel, også samme år som, og påfølgende år etter, kyssesyken. Helt til i fjor – hans første år siden 2002 uten en seier i en grand slam-turnering. Selv om det riktignok var mye som stemte i løpet av fjoråret, særlig under ATP-sluttspillet i London,(2) årets aller siste turnering (hvor de åtte beste møtes til innbyrdes oppgjør, altså til gruppespill, unikt nok i tennissammenheng), og som Federer vant overlegent. Men det er likevel fjorårets prestasjon under French Open som gjør meg mest oppløftet, finaletapet til tross. De myke bevegelsene, smidigheten, byksene, og den plutselige akselerasjonen, evnen til å skape vinnerslag så å si ut av ingenting. Men mest av alt: viljen, det ennå brennende ønsket om å vinne.

Og det var nære; finalen mot Nadal kunne like gjerne gått i Federers favør. Den skulle ha gjort det, i hvert fall etter spillet å dømme. For Federer viste et vanvittig reportoar: på nettet, uventede stoppballer, plutselige vinnerslag ned langs linjen, selv ikke de lange vekslingene, som Nadal er kjent for «alltid» å vinne, fikk ham til å miste fatning. Kun én svakhet fantes: hans enhånds backhand – for mot Nadal, på grusen, kan dette bli problematisk, selv for Federer. Siden Nadal er venstrehendt, får han litt for ofte anledninger til å slå tunge, kryssende forehand-slag mot Federers venstre banehalvdel, og slik, litt etter litt, ved evig gjentagelse, tvinge frem feil i Federers eller så eksemplariske enhånds backhand. I tillegg spiller Nadal med mye topspin, noe som er effektivt i grustennis (dirt ball), fordi overskruen får så godt feste. Federer får derfor problemer med å ta disse slagene tidlig nok, altså lavt nok, og risikerer derfor å komme litt bakpå, eller ha «ryggsekk» – som det har blitt fortalt meg at det heter i fotball. Og dette vet Nadal å utnytte. Så fremfor å spille variert, slik som Federer, fortsetter han, som en forhåndsprogrammert ballmaskin, å slå mot Federers backhand, om igjen og om igjen, ved hver eneste mulighet han får, og fremprovoserer til slutt en litt uheldig plassering av Federer.(3) Med andre ord: Ved å spille gjentagende, monotont, og drepende kjedelig vant Nadal finalen i fjorårets French Open – og for så vidt også i år, selv om motstanderen var Djokovic denne gangen. (Sagt på en tredje måte: Elsker man tennis, er det selvinnlysende hvem man skal heie på.)

Men i år tror jeg Federer nedprioriterte French Open og heller har satset alt på det kjente, på gresset; og med tanke på onsdagens nådeløse seier mot Fabio Fognini – avgjort på kun tre sett (6–1, 6–3, 6–2), og med 90% av alle førsteserve-poengene vunnet! – blir jeg styrket i troen om at Federers plan vil føre til seier. Men også med tanke på at Nadal gikk ut mot Lukas Rosol (6–7, 6–4, 6–4, 2–6, 6–4), overraskende tidlig – «Nadal's early exit», slik sportsjournalistene omtalte tapet – synes veien nærmest å ligge åpen (med ett unntak selvfølgelig: en eventuell semifinale mot Djokovic, selv om en slik kamp likevel, i hvert fall om all statistikk over innbyrdes oppgjør tas med i beregningen, bør, eller , vinnes).

Det var i hvert fall slik jeg tenkte frem til jeg så kveldens kamp mot Julien Benneteau (4–6, 6–7(3), 6–2, 7–6(6), 6–1). For det var nære på, altfor nære; og idet fjerde sett gikk til tie break, og Benneteau var kun to poeng unna seier, forestilte jeg meg en nedslående dreining på disse notatene fra Wimbledon og OL – hvor denne opptegnelsen skulle få tittelen «Federers (nest) siste fall». Men kanskje ble jeg bare testet i troen. For Federer berget fjerde sett, og var usårbar i femte. Og det finnes dessuten en unnskyldning, eller i det minste en forklaring, på kveldens nestenulykke: Nyheten om «Nadal's early exit» må ha påvirket ham, endret planen, liksom én tanke må ha festet seg: Det kan bli enklere enn fryktet, enklere en hva jeg har tatt høyde for. Og det kan være nok, mer enn tilstrekkelig, for å rote til strategien, når din argeste motstander bli beseiret av noen andre enn deg selv, helt uventet.

(1) Nadal ble slått ut av Robin Söderling, og Federer slo Söderling i finalen og fikk derfor ikke bevise hvorvidt han også kunne slått Nadal på grusen, selv om han riktignok hadde vunnet over Nadal, på grus, knappe to uker tidligere i Madrid (Mutua Madrilena Masters).
(2) Som forøvrig ikke spilles på Wimbledon, men i Millennium Arena (jeg nekter å kalle den O2-arenaen, slik jeg heller ikke er villig til å omtale Fornebu Arena med navnet til en telefonoperatør).
(3) Utdypende kommentar fra Øyvind: «Når Nadal spiller mot Federer på grus så legger han bortimot 80% (!!!) av slagene sine mot Federers backhand. For en latterlig gjøk han er! Så nettopp et klipp på Youtube fra US Open i 2006-7, eller der omkring, da Roger fortsatt var helt uovervinnelig. Han spilte mot Roddick og Andre Agassi var sidekommentator, og Agassi påpekte at Federer så å si aldri tilpasser spillet sitt etter motstanderen, og at den største komplimenten motstanderen kan få er om han faktisk tar hensyn til spillestilen hans.»

Relaterte artikler