Får det ikke til det jeg vil

fine Stephen

Å skrive er alltid relativt sett enkelt. Det er jo bare å skrive. Bruke penn eller tastatur og suse avgårde. Men ikke dermed sagt, så klart, at det man skriver blir som ønsket, håpt, tenkt. Som regel blir det ikke det. Som regel blir man sitte litt hoderistende å lese seg selv. Tenke jaja. Eller haha. Eller menmen. Og så fortsette. Så også for dagens mann Stephen Fry. Mer fra dagboken hans: «Romanen rusler og går også. Det er så klart bare pølsevev, men det føles i det minste som om jeg får til et eller annet. Det samler seg. Men ennå mangler det lidenskap. Jeg vil at folk skal gråte til visse passasjer, men det nivået har jeg foreløpig ikke nådd. Blir vrient.» Det blir det nok. Og på toppen av dette vriene ligger den gamle usikkerheten: Vil andre bli rørt at det som rører meg? Man ser til stadighet at forfattere lar seg overraske når de leser for et publikum, av hvilke partier publikum ler, eller evt sukker, om ikke tar til tårene. Litteraturen lever mange samtidige liv.

Relaterte artikler