«Et lite skritt kan faktisk være mer enn nok»

Denne uka kom Rune F. Hjemås' kortprosasamling «Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018)» som, innlysende nok siden det er en kortprosasamling, men tittelen til tross, ikke inneholder et eneste fotografi. Bare tekster. Så klart. Men, kunne vi med en viss dekning nok lagt til, tekster som fotografier. Noen mer deskriptive enn andre, og andre igjen mer deltagende. Men dette fotofraværet til tross er det få, om noen, som stusser over en slik åpenbar feilaktig beskrivelse av teksten, eller tekstsamlingen. Det er jo ikke noen bilder her, er det ingen som sier. Eller er det nettopp bilder disse tekstene er? Vi må snakke litt med Rune om dette.

FF: Koblinga litteratur og fotografi er ikke uvanlig, mange forfattere, også norske, er opptatt av denne koblinga, hva ligger i den for din del?
RFH: For meg var det ganske enkelt slik at jeg begynte å bruke fotografiet som en måte å forklare kortprosa på for ungdomsskoleelever da jeg var på skoleturne. Romanen ble da spillefilm, ikke sant, novellen en kortfilm eller musikkvideo, diktet et maleri. Så da jeg begynte å jobbe med disse tekstene, kalte jeg manuset like godt bare for «fotografier». Etter hvert begynte tittelen å smitte over på tekstene, der folk i økende grad trakk frem kameraer eller på andre måter forholdt seg til bilder. Fotografiet representerer for meg både nostalgi - å bla i gamle album, åpenbart - og noe veldig aktuelt, med det allestedsnærværende digitale kameraet. Noe av det jeg ønsket å gjøre med «Et lite skritt for mennesket» var å fortelle historier som er like korte som de bildene vi hele tiden tar og deler i sosiale medier - og bruke litterære virkemidler litt slik man bruker ulike filtre på bildene. Så da blir det kanskje en slags insta-prosa? Jeg synes de moderne appene som forsøker å etterape uttrykket fra gamle kamera sier noe interessant om hvordan vi forholder oss til fortellinger i dag.

FF: Tittelen viser til et av de mest berømte utsagn i moderne historie, hvorfor endte den opp som tittel på boken din?
RFH: Titlene kommer på veldig forskjellig tidspunkt fra bok til bok! Denne gangen ble «fotografier» stående som arbeidstittel lenge, før vi helt mot slutten fant ut at det trengtes noe mer substansielt. Da ble tittelen rett og slett plukket ut fra en av tekstene. Jeg liker den fordi den, som du sier, refererer til sitatet fra månelandingen, samtidig som den jo rent faktisk bare sier noe veldig lite og beskjedent. Jeg tenker at når du leser tittelen, så klinger resten av sitatet liksom med, og sånn tenker jeg at det er med mange av tekstene også - at de kan være små og tilsynelatende beskjedne, men likevel romme noe større. I mange tilfeller kan et lite skritt faktisk være mer enn nok.

FF: Et bilde sier mer enn tusen ord, sier som kjent floskelen, en litt irriterende floskel, da et ord som «liv» helt klart rommer mer enn tusen bilder, tar du tilbake teksten på vegne av bildet i denne boken – eller altså: hvordan rangerer du de to?
RFH: Nja, jeg forsøker vel på generelt grunnlag å unngå å tenke for mye på floskler når jeg skriver, men jeg synes det er litt morsomt at flere, etter å ha sett tittelen, har lurt på om jeg skal gi ut en fotobok i høst! Jeg liker at boka kan skape en slik forventning, og så kanskje innfri den på en litt annen måte enn man hadde tenkt. Jeg var forresten innom Fotobokfestivalen på Youngstorget for en drøy uke siden, og likte mange av de bøkene som var utstilt der. En god fotobok gir meg en leseopplevelse som jeg håper ligner den noen kan få av å lese tekstene mine. Så jeg er ikke så opptatt av å stille tekst og foto opp mot hverandre, men heller å undersøke det de har til felles. Joda, et godt bilde kan vel si mer enn tusen ord, men i en god tekst kan ett ord si mer enn tusen ord også. Og da har man et ganske greit utgangspunkt for å skrive kort, tenker jeg.

FF: Er det en veldig voksen bok?
RFH: Voksen? Geir Gulliksen ga ut «Voksne dikt» på 90-tallet, men hva betyr egentlig det? At motivene han skildrer tilhører det voksne, at det liksom er voksenlivets problemstillinger som beveger seg mellom linjene? Kanskje. Forfattere av min generasjon pleier å få mye oppmerksomhet for det vi skriver om barndom og oppvekst, selv om jeg alltid har forsøkt å balansere det ut med andre, eldre perspektiver. Det har jeg vel gjort denne gangen også, men forhåpentligvis er tonen gjennomgående litt modnere nå, i den forstand at det er en bok som vet litt mer hva den vil være enn de tidligere bøkene gjorde. «Veldig voksen,» er nok uansett en overdrivelse, vil jeg si, men kanskje litt voksnere, litt mindre ung?

FF: «En stund blir jeg stående og liksom vente på at fortsettelsen skal gi seg selv,» skriver du et sted i ELSFM, og selv om alle vet at det er risikabelt å stå for stille i en tekst, er det kanskje det som er det estetiske lynnet til boken? En slags stillstand, stilleben, langsom orientering? Som om vi våknet i et fotografi en dag og ikke skjønner hvor vi er eller hvordan bildet fortsetter?
RFH: Kanskje det, men jeg legger merke til at mange forfattere snakker på den måten - at det hele startet med et «bilde», også når det dreier seg om lange romaner som etter hvert opparbeider komplekse handlingsforløp. Så tror jeg noe av det jeg liker med fotografier nettopp handler om at de kan romme mye bevegelse selv om alt i bildet faktisk står helt stille, hvis du forstår. Altså at bevegelse ikke bare trenger å handle om en masse kaving med armer og bein, men også kan foregå på et roligere, indre plan. I diktsamlingen min skriver jeg et sted at «det finnes en bevegelse i kroppen / som står stille, en lengsel / som ikke vet hva den lengter mot», og det tenker jeg kanskje er en ganske presis beskrivelse av hva jeg prøver å sirkle meg inn mot i denne boken også.

FF: Hva er mer personlig, egentlig, teksten eller fotografiet?
RFH: Kommer an på hva man retter linsa mot, vel? For meg er det helt klart tekst jeg har brukt mest tid på av de to, men likevel - og kanskje nettopp derfor - kan gamle fotografier røre meg på en sterkere måte enn gamle tekster jeg har skrevet. Noe med det spontane ved fotografiet gjør at det av og til kan treffe bedre enn jeg ante da jeg tok bildet, og dermed overrumple meg når jeg kommer over det senere. Tekstene er nødvendigvis mer gjennomarbeidet, og blir dermed også som regel tømt for slike muligheter. Likevel er det nok sånn, når alt kommer til alt, at hvis jeg skulle bli tvunget til å velge, så ville jeg valgt skriveblokka foran kameraet når som helst. Det er den jeg har det mest personlige forholdet til, det tror jeg ikke det finnes noen tvil om.

FF: Kortprosasjangeren er relativt underrepresentert blant norske bokutgivelser, hva har du fått ut av å skrive denne type tekst sammenlignet med diktet og romanen?
RFH: Jeg slet lenge med et romanmanus som aldri kom riktig på plass. Det var en veldig frustrerende prosess. Så leste jeg et intervju med Jo Strømgren, der han i forbindelse med en teaterforestilling ble spurt om han ikke hadde planer om å gjøre «noe annet». Svaret hans ble en slags vekker for meg: «Nei. Det synes jeg er en feil man gjør. Om man er flink til en ting, behøver man ikke være flink til noe annet». Dette fikk meg til å innse at det siste norsk litteratur trenger er enda en middelmådig roman, og at jeg kan gjøre langt større nytte for meg gjennom å fokusere på noe jeg faktisk kan, og som det dessuten ikke er så mange andre som gjør. Jeg kom til kort da, kan du si, men fant vel ut at kort faktisk var å foretrekke akkurat i denne sammenhengen.

Relaterte artikler