Et glass kaldt vann ...

Rimbaud... i selskap med Arthur Rimbaud og den engelske utgava av En årstid i helvete og Illuminasjoner, rett fra klassikerhylla på Norli, 89 kroner, levelig det, det første jeg blar opp på er et bilde av Rimbaud fra cirka 1883 (jeg finner det samme bildet, til venstre, på nettet datert 1875, så hvem vet), en selfie i noe som bare kan karakteriseres som en skråning, naturen er ikke lett å lese på gamle sort hvitt fotografier, AR ser sliten ut, men det kan være en fordom, at bare fordi jeg vet at han blir syk og dør ung at han derfor så sliten ut hele tiden, så la oss derfor si kanskje sliten, og utover det ganske vanlig, han ser ikke, som Seamus Heaney kanskje ville sagt det, ut som en vanlig mann, en arbeidskar, som har sett poesien, han ser bare vanlig ut, og i arbeid, med en hånd i siden, litt feminint, nesten som et kniks, og den andre enten i eller utenpå bukselomma, lyse klær, skjegg, innsunket blikk ... på arket forut for bildet: diktet Bl(IS)S som åpner «So weak I no longer thought society could bear my/ presence», så har jeg det kanskje derfra, ideen om det alltid slitne og stadig mer utslitte mennesket som en gang het AR?

Så åpner jeg boka der hvor kvitteringen tilfeldigvis er stukket inn (jeg tenker at jeg skal spare på den, men kommer til å bli mistet, før eller senere, først lagt et sted og så bli borte, jeg lurer på hvor det stedet er og hvor mye som ligger der), diktet DRUNKEN MORNING som forsvarer våre våte kvelder på følgende vis: «Sacred drunken night! Sacred if only for the mask you grant us. Fair enough! We won't forget how you blessed our hours. We put faith in poison. We know how to live completely, every day.» Og jeg stusser litt på dette med masken alkoholen ifølge poeten gir oss. Fordi: hvis denne masken er et resultat av alkoholen vi gir oss selv, så er vel også masken noe vi skjenker oss selv? Er ikke det et enkelt regnestykke? Alkoholen gir oss maske, vi vil gjerne ha maske, altså drikker vi alkohol? En annen ting er dette med at denne maskeringen, denne komplette tilliten til giften, som AR formulerer det, også er en måte å leve fullstendig på – som høres ut som autentisk, sant. Som kanskje kolliderer med det faktum at vi har masker på? Verset som følger denne strofen er enkel, uhyggelig og diktets siste: «Behold an age of Assasins.» Et ord som kan bety hasjrøyker, men også et medlem av en militær orden, det vi i dag kanskje ville kalt en terrorfraksjon. Mordere som systematisk tok livet av sine motstandere og fiender. Jeg trenger mer vann.

Og hopper til åpninga av årstida i helvete: «Long ago, if my memory serves, life was a feast where every heart was open, where every wine flowed.» Som høres fint ut, for så vidt. Og kanskje rimer med ARs linjer ovenfor om den forfyllede tilværelses fordeler. At et hjerte åpner seg kan vel sammenlignes med et ærlig og autentisk liv. Men som vi husker også er et maskespill. Og allerede i neste linje får AR nok av denne festen: «One night, I sat Beauty on my knee. – And I found her bitter. – And I hurt her.» Og jeg lurer på hvordan det er å sette Skjønnheten på fanget. Jeg lurer på om Rimbaud sitter med en stabel diktsamlinger, eller et utvalgt menneske han finner særlig tiltrekkende, eller bare døser og drømmer i et forsøk på å nå estetiske salighet. Det er ikke lett å si. Hvis førstnevnte er det hele den litterære kanon han avviser, alle tidligere forsøk på å skrive fram skjønnhet, skape lindring, er mislykka, finner han ut, smaker han seg fram til. Bare piss! Bort med det! Eller han får sin utvalgte og opplever som mange før ham hvordan skjønnhet endrer seg så fort den er kapret? Så fort den er tatt? Og underlagt noe så uskjønt som en selv? Eller han leter etter inspirasjon, kanskje for å skrive, men finner den ikke, men skriver like fullt og kan derfor, med pennen på papiret om ikke hånde på hjertet si det samme til musen som han sa til tradisjonen: For noe piss! Bort med deg! Ingen av dere er sanne.

Så hva er sant? Skulle jeg til å skrive nå. Men stryk det. Herregud, jeg skulle bare drikke et glass vann. Det fins grenser også for glass med vann, og det går et godt sted før spørsmålet om endelig sannhet dukker opp. Jeg blar heller opp på CHILDHOOD, et dikt i fem deler, hvor det mot slutten av tredje heter «And here's a troupe of little actors in costume, spied on the edge of the wood» ... og man kan lure på om troppen også er på drukk og har på seg sine autentiske masker i tillegg til kostymene, og om dette gjør dem dobbelt autentisk, eller om det ene kansellerer det andre og skuespillere ikke er bedre (eller verre) enn tilskuere? Eller om de ikke trenger alkoen så lenge de har dramatikken? Om det nyktre livet er best utspilt på scenen? Om Rimbaud, som bukket ut av eget liv, som vi husker, kanskje spiller seg selv i disse bøkene? Med vissheten om at han så snart de er skrevne, publisert, overgitt verden, også har utspilt sin rolle, er ute av manus og ferdig med litteraturen? Jeg legger tilbake kvitteringen, som bokmerke, og lukker boken.

Relaterte artikler