F°
Relaterte artikler
-
-
Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her. > Transkribert fra et fremtidig foredrag Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei. Jeg er ikke invitert, men jeg later som jeg er det, her og nå, i denne teksten er jeg rett og slett invitert, jeg står her foran dere, mitt publikum, og er invitert, er den nye store stjernen, den kommende, den lovende, han med den kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet), ja, det er meg, og her står jeg, foran dere og sier: Det hele er en løgn! Alt sammen! Fra ende til annen! Jeg er ikke invitert, men jeg er invitert! Du som står og ler av meg blant publikummerne, du som snakker mens jeg leser, du som ikke eier respekt for den kommende, den nye, du som undervurderer meg, den unge, som driver med så mye spennende, jeg! altså, hold kjeft eller så griner jeg, jeg skal grine på deg, gå ned og ta tak i kjeften din, rive den opp og tre den over hodet mitt, la deg smake på skuffelsen over at jeg egentlig ikke er her, la deg virkelig sluke hele meg, så jeg kan gjemme meg, forestille meg hvem som dukker opp på scenen her foran meg, og se! Der kommer det en, en ung og lovende. Og se! En annen ung og lovende, og her kommer de alle sammen, på rad og rekke, tildelt ett minutt hver, nok tid til å lese et dikt eller en korttekst, alle disse unge og lovende, her kommer de, ja, det er jammen flott, rørende, en smørje, de legger seg faktisk oppå hverandre, hele gjengen ligger oppå hverandre og leser i kor, nærmest samstemt, etter hvert er det som om de leser den samme teksten hele gjengen. De unge og lovende leser det samme! Og dermed spys jeg ut, jeg blir gulpet ut på gulvet igjen blant publikummerne, de danner en sirkel rundt meg, ser på meg her jeg ligger mens de hvisker seg i mellom, men plutselig snur de seg, for på scenen har dommeren kommet ut, og han forteller oss hvem som kommer videre til Litteraturhuset i Oslo. «Hvem er videre av de unge og lovende!?» skriker han og slår armene ut, og en stillhet brer seg i salen, alle titter fram og tilbake på hverandre og venter i spenning. Flere vender seg til sidemannen og hvisker høflig i vedkommendes øre at «jeg tror nok du er videre, du som er så ung og lovende og spennende,» deretter hvisker de det samme tilbake, men plutselig roper dommeren: «Alle er videre!» til full jubel i salen, vennlige klaps på hverandres skuldre og gratulasjoner som «jeg visste du hadde det i deg! Du som er så ung og lovende og spennende,» men dommeren fortsetter med «eller, alle som står på scenen nå er videre, til og med jeg er videre,» sier han, «jeg som bare er dommeren, jeg som strengt tatt ikke har skrevet et eneste ord, men som kommer videre på basis av det jeg står og sier til dere her og nå, bare fordi jeg står på scenen og leser er jeg videre, er vi alle videre, vi som står her på scenen!» Publikummerne ser engstelig etter reaksjoner blant publikummerne, og plutselig går én, og dermed alle opp på scenen, men den er ikke stor nok, derfor røsker behjelpelig publikummerne opp kjeften på hverandre, så én etter én av de unge og lovende og spennende, de som er videre, kan stappes inn på innsiden av publikummerne. Og når alle unge og lovende og spennende befinner seg på innsiden, setter de i gang med en form for førmoderne, ja, før-før-før-alt-dans som til slutt slår dem ut så de faller døde om på scenen, og jeg ser mitt snitt til å innta scenen på ny, så jeg kjemper meg fram, klatrer opp på scenen og løfter armene i været, skriker: Det hele er en løgn! Jeg er invitert! Ja, jeg! Nettopp meg! Jeg er den unge og lovende, han med kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet).
-
I boka The Genesis of a Novel skriver Thomas Mann om en annen bok av Thomas Mann, Dr. Faustus. Det er boka om boka, rett og slett, og litt uti den et sted kommer vi over en kanskje litt unnselig passasje hvor Mann streifer innom enda en av bøkene sine, Josef og hans brødre, og ei bok forfatter Käte Hamburger har skrevet om denne, enda ei bok om boka altså. Mann skriver (i engelsk oversettelse): «Reading this penetrating commentary by a philologist, I felt a kind of envy for that period of my life when I had played gaily with mythology. The macabre work I was presently engaged on (Dr. Faustus) left so little room, none at all in fact, for such games.» En passasje som antyder at leken, den uhøytidelige omgangen med høytidelig materiale, er noe som forsvinner fra prosaforfatteren med åra. Og det vi lurer på: Er det virkelig sånn? Blir det mindre lek jo lenger opp i åra og ut i forfatterskapet man kommer? Se hva Ragnar Hovland, Espen Haavardsholm, Ebba Haslund, Ingri Lønnebotn og Jon Michelet tror om det under. RAGNAR HOVLAND: — Ja, eg trur dessverre erfaringa seier at det nærmast er ein allmenn regel. Men for eigen del håper eg berre at leiken iallfall ikkje skal forsvinne heilt. ESPEN HAAVARDSHOLM: — Jeg husker du antydet da vi snakket sammen om «Tjue» at romanen kompositorisk sett var lite eksperimentell — i forhold til de litterære ideene som romanens nitten, tjueåringer er opptatt av. Jeg merket meg synet ditt, og har tenkt over det i etterkant. Noe av det har nok med alder og sjanger å gjøre som du antyder i mailen din til oss ikke-lenger-så-purunge prosaister. Men egentlig oppfatter jeg meg fortsatt som en eksperimentelt innstilt forfatter. Selv om de litterære ideene har gjennomgått enkelte transformasjoner i årenes løp, er litteratursynet mitt i dag ikke så forskjellig fra det Nils og Yngve diskuterer på vei fra Brooklyn til Chelsea Hotel i «Bildet på baksiden». Jeg har alltid foretrukket romaner som utfordrer. Jeg kjenner meg sterkest i slekt med tradisjonen fra folk som Dostojevskij, Hamsun , Kafka, Woolf, Celine, Gombrowicz og så videre. Blant de mer ferske liker jeg best folk som Sebald, Duras, Kertesz og McCarthy. Kortversjonen av svaret er altså for min del at etter førtito års forfatterliv er de utfordringene det kan by på å leke med spåk, sjanger og form, fortsatt ikke bare noe som befinner seg som en vag og halvglemt murring langt nede i bakskallen et sted, men også stundom noe som gjør seg gjeldende lenger framme i pannebrasken. Helt fra jeg startet i dette gamet midt på sekstitallet har jeg hatt som mål å jobbe med noe nyskapende og annerledes, og det målet har jeg stadig vekk. EBBA HASLUND: — Å skrive seriøs skjønnlitteratur er blodig alvor men samtidig er det jo en fantasilek, en lek med ord. En lek og en måte å leve på. Slik har jeg følt det fra første stund og i mitt 92de år er intet forandret i så måte. INGRI LØNNEBOTN: — Umiddelbart slår det meg at Mann har rett: man(n) blir mer og mer alvorlig etter hvert. Kanskje fordi vi nærmer oss det aller alvorligste (døden) både i antall skrifter og år, men kan hende like mye fordi man ikke arbeider seg bort fra dette gjennom fornektelse (lek og ironi etc), og kanskje aller mest fordi det er så forbannet vanskelig å si noe riktig godt om det samme - og så må vi ( altså jeg) prøve igjen og igjen, for å holde meg selv og skrivingen ut. Jeg kommer i farten på en av sangene til deLillos som jeg digger («Klokken er mye nå»), kjenner du den? Han er inne på noe der i sin barnaktige alvorsform. Altså: Å si det slik barnet gjør: Men keiseren har jo ikke klær på! Direkte, uten at det blir upoetisk eller platt: Alvoret. JON MICHELET: — For meg har det ikke vært sånn at leken forsvinner. I den nyeste boka mi, «Brev fra de troende», er temaet svært alvorlig (det evige liv!), men noen passasjer er drevet og skrevet fram av lekelyst, eller ertelyst.