Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her.
>
Transkribert fra et fremtidig foredrag
Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.
Jeg er ikke invitert, men jeg later som jeg er det, her og nå, i denne teksten er jeg rett og slett invitert, jeg står her foran dere, mitt publikum, og er invitert, er den nye store stjernen, den kommende, den lovende, han med den kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet), ja, det er meg, og her står jeg, foran dere og sier: Det hele er en løgn! Alt sammen! Fra ende til annen! Jeg er ikke invitert, men jeg er invitert! Du som står og ler av meg blant publikummerne, du som snakker mens jeg leser, du som ikke eier respekt for den kommende, den nye, du som undervurderer meg, den unge, som driver med så mye spennende, jeg! altså, hold kjeft eller så griner jeg, jeg skal grine på deg, gå ned og ta tak i kjeften din, rive den opp og tre den over hodet mitt, la deg smake på skuffelsen over at jeg egentlig ikke er her, la deg virkelig sluke hele meg, så jeg kan gjemme meg, forestille meg hvem som dukker opp på scenen her foran meg, og se! Der kommer det en, en ung og lovende. Og se! En annen ung og lovende, og her kommer de alle sammen, på rad og rekke, tildelt ett minutt hver, nok tid til å lese et dikt eller en korttekst, alle disse unge og lovende, her kommer de, ja, det er jammen flott, rørende, en smørje, de legger seg faktisk oppå hverandre, hele gjengen ligger oppå hverandre og leser i kor, nærmest samstemt, etter hvert er det som om de leser den samme teksten hele gjengen. De unge og lovende leser det samme! Og dermed spys jeg ut, jeg blir gulpet ut på gulvet igjen blant publikummerne, de danner en sirkel rundt meg, ser på meg her jeg ligger mens de hvisker seg i mellom, men plutselig snur de seg, for på scenen har dommeren kommet ut, og han forteller oss hvem som kommer videre til Litteraturhuset i Oslo. «Hvem er videre av de unge og lovende!?» skriker han og slår armene ut, og en stillhet brer seg i salen, alle titter fram og tilbake på hverandre og venter i spenning. Flere vender seg til sidemannen og hvisker høflig i vedkommendes øre at «jeg tror nok du er videre, du som er så ung og lovende og spennende,» deretter hvisker de det samme tilbake, men plutselig roper dommeren: «Alle er videre!» til full jubel i salen, vennlige klaps på hverandres skuldre og gratulasjoner som «jeg visste du hadde det i deg! Du som er så ung og lovende og spennende,» men dommeren fortsetter med «eller, alle som står på scenen nå er videre, til og med jeg er videre,» sier han, «jeg som bare er dommeren, jeg som strengt tatt ikke har skrevet et eneste ord, men som kommer videre på basis av det jeg står og sier til dere her og nå, bare fordi jeg står på scenen og leser er jeg videre, er vi alle videre, vi som står her på scenen!» Publikummerne ser engstelig etter reaksjoner blant publikummerne, og plutselig går én, og dermed alle opp på scenen, men den er ikke stor nok, derfor røsker behjelpelig publikummerne opp kjeften på hverandre, så én etter én av de unge og lovende og spennende, de som er videre, kan stappes inn på innsiden av publikummerne. Og når alle unge og lovende og spennende befinner seg på innsiden, setter de i gang med en form for førmoderne, ja, før-før-før-alt-dans som til slutt slår dem ut så de faller døde om på scenen, og jeg ser mitt snitt til å innta scenen på ny, så jeg kjemper meg fram, klatrer opp på scenen og løfter armene i været, skriker: Det hele er en løgn! Jeg er invitert! Ja, jeg! Nettopp meg! Jeg er den unge og lovende, han med kortprosasamlingen om dataspill (og mye annet).