Er det virkelig sånn? II

I boka The Genesis of a Novel skriver Thomas Mann om en annen bok av Thomas Mann, Dr. Faustus. Det er boka om boka, rett og slett, og litt uti den et sted kommer vi over en kanskje litt unnselig passasje hvor Mann streifer innom enda en av bøkene sine, Josef og hans brødre, og ei bok forfatter Käte Hamburger har skrevet om denne, enda ei bok om boka altså. Mann skriver (i engelsk oversettelse): «Reading this penetrating commentary by a philologist, I felt a kind of envy for that period of my life when I had played gaily with mythology. The macabre work I was presently engaged on (Dr. Faustus) left so little room, none at all in fact, for such games.» En passasje som antyder at leken, den uhøytidelige omgangen med høytidelig materiale, er noe som forsvinner fra prosaforfatteren med åra. Og det vi lurer på: Er det virkelig sånn? Blir det mindre lek jo lenger opp i åra og ut i forfatterskapet man kommer? Se hva Ragnar Hovland, Espen Haavardsholm, Ebba Haslund, Ingri Lønnebotn og Jon Michelet tror om det under. RAGNAR HOVLAND: — Ja, eg trur dessverre erfaringa seier at det nærmast er ein allmenn regel. Men for eigen del håper eg berre at leiken iallfall ikkje skal forsvinne heilt. ESPEN HAAVARDSHOLM: — Jeg husker du antydet da vi snakket sammen om «Tjue» at romanen kompositorisk sett var lite eksperimentell — i forhold til de litterære ideene som romanens nitten, tjueåringer er opptatt av. Jeg merket meg synet ditt, og har tenkt over det i etterkant. Noe av det har nok med alder og sjanger å gjøre som du antyder i mailen din til oss ikke-lenger-så-purunge prosaister. Men egentlig oppfatter jeg meg fortsatt som en eksperimentelt innstilt forfatter. Selv om de litterære ideene har gjennomgått enkelte transformasjoner i årenes løp, er litteratursynet mitt i dag ikke så forskjellig fra det Nils og Yngve diskuterer på vei fra Brooklyn til Chelsea Hotel i «Bildet på baksiden». Jeg har alltid foretrukket romaner som utfordrer. Jeg kjenner meg sterkest i slekt med tradisjonen fra folk som Dostojevskij, Hamsun , Kafka, Woolf, Celine, Gombrowicz og så videre. Blant de mer ferske liker jeg best folk som Sebald, Duras, Kertesz og McCarthy. Kortversjonen av svaret er altså for min del at etter førtito års forfatterliv er de utfordringene det kan by på å leke med spåk, sjanger og form, fortsatt ikke bare noe som befinner seg som en vag og halvglemt murring langt nede i bakskallen et sted, men også stundom noe som gjør seg gjeldende lenger framme i pannebrasken. Helt fra jeg startet i dette gamet midt på sekstitallet har jeg hatt som mål å jobbe med noe nyskapende og annerledes, og det målet har jeg stadig vekk. EBBA HASLUND: — Å skrive seriøs skjønnlitteratur er blodig alvor men samtidig er det jo en fantasilek, en lek med ord. En lek og en måte å leve på. Slik har jeg følt det fra første stund og i mitt 92de år er intet forandret i så måte. INGRI LØNNEBOTN: — Umiddelbart slår det meg at Mann har rett: man(n) blir mer og mer alvorlig etter hvert. Kanskje fordi vi nærmer oss det aller alvorligste (døden) både i antall skrifter og år, men kan hende like mye fordi man ikke arbeider seg bort fra dette gjennom fornektelse (lek og ironi etc), og kanskje aller mest fordi det er så forbannet vanskelig å si noe riktig godt om det samme - og så må vi ( altså jeg) prøve igjen og igjen, for å holde meg selv og skrivingen ut. Jeg kommer i farten på en av sangene til deLillos som jeg digger («Klokken er mye nå»), kjenner du den? Han er inne på noe der i sin barnaktige alvorsform. Altså: Å si det slik barnet gjør: Men keiseren har jo ikke klær på! Direkte, uten at det blir upoetisk eller platt: Alvoret. JON MICHELET: — For meg har det ikke vært sånn at leken forsvinner. I den nyeste boka mi,  «Brev fra de troende», er temaet svært alvorlig (det evige liv!), men noen  passasjer er drevet og skrevet fram av lekelyst, eller ertelyst.

Relaterte artikler