F°

«Snøen laver ned gjennom trekronene, lyser i nattemørket. Smelter inn i bekken som bryter opp av isen, forsvinner inn i iståken over tjernet. Faller mykt over den stille stien, gjennomhullet av sølespor.» Sånn åpner Tiril Broch Aakres debutroman Redd barna. Sånn blir vi vennlig, men bestemt, plassert i et landskap vi bokstavelig talt ikke klarer å forlate før 125 sider senere. Vi ser verden, selv om det er en verden vi aldri har sett. Hvordan går det an? Er det kanskje forfatterens egne følelser for verden, og stedene i den, som skinner gjennom? Hva sier du, Tiril?

FF: I hvor stor grad er Redd barna skrevet av en topofil forfatter?
TBA: Topofilien blomstrer i rett jordsmonn. Redd barna springer ut av mitt tilfeldige møte med Hakadal. Jeg er fra Oslo, men Oslo har alltid føltes som et ikke-sted for meg. Det er ikke et sted som får meg til å drømme og fantasere. Men jeg skjønte med én gang jeg kom til Hakadal at her kunne jeg skrive.

FF: I hvor stor grad en engstelig forfatter?
TBA: Engstelsen er hardfør, blomstrer i alle jordsmonn. Engstelsen har alltid fått meg til å se veldig godt etter alle steder. Veldig, veldig godt etter. Det er nok en stor grunn til at jeg har blitt forfatter. Og topofil.

FF: ... og i hvor stor grad kjærlig?
TBA: Veldig stor, veldig liten.