En stille øl

Buenos Aires øl

Hvem liker ikke en stille øl? Hvem liker ikke å trekke inn på et allerede stemt drikkested og ikke bli lagt merke til mens man nyter sitt glass eller krus? I Witold Gombrowicz' Trans-Atlantyk derimot, hvor det, bare så det er sagt, drikkes mye godt øl (som seg hør og bør i gode romaner), er ølen innrammet av støy og styr, sterke røster, oppjagede meldinger, og kanskje en lirekasse, og kanskje plutselig sang. Bort med det stille glass og den lyddempede dranker, her slår vi med glasset i bordet, her brøler vi neste bestilling.

«Jeg slår meg ned, han byr på øl, men det var tydelig at mitt selskap ikke falt ham helt i smak, noe som skyldtes mine Kumpaner. Primært fordi de Brøler, Drikker, Holder Uvesen!» (side 48) «Og der Brøler de, Heller Nedpå, Tuter, Holder Leven, gang på gang tømmer de krusene, begrene, glassene! Hypp, hypp, Hans og Grete! Rabalder, hallohei, som på en markedsplass!» (side 50) «Den gamle grep sitt ølkrus, som om han ville skåle med Gonzalo ... men så smelte han kruset i bordet, spratt opp fra stolen!» (side 50) «Vi drikker øl og stønner.» (side 61) «Han helte varmt krydderøl i mitt glass, dog var det ikke øl, men øl krydret med vin; og osten, visst var det en slags ost, men liksom ikke helt. Så var der posteier med flere lag, de smakte Kringler eller Marsipan; ja, Marsipan eller Pistasj, skjønt laget av lever. Det ville vært uhøflig å saumfare disse smaker, så vi spiste, vederkveget oss med vin, øl eller ikke øl, og selv de som tygget og tygget, svelget ned til slutt. Gonzalo ga stadig høyrøstede uttrykk for sin store gjestfrihet og stemte i en sang ...» (side 84) «Følgelig drikker vi. Vi drikker opp. Men det er tungt, tungt, akk, tungt, som om man streifet omkring på åkeren, og Tomt, som i en tom låve, fylt med halm, også den tom. Og i min sjels uendelige tomhet, min gode herre, der sveiver en lirekasse.» (side 85)

Skål for det, Witold.

Relaterte artikler