– En lyst til å finne sted i verden igjen

April, mai, juni. Månedene er tåkelagt. Ett minne har imidlertid festet seg: Da jeg fulgte Silje og venninnene til sommerskolen mot slutten av juni en gang, fant vi en død fugl på fortauet. Den var liten. Øynene var svarte knappenåler. Jeg løftet den opp og la den i hånden min. Den veide ingen ting. Var bare et vindpust. Jeg la den fra meg i det høye gresset inntil husveggen.

Da vi syklet hjem i fire-tiden, ville jentene se etter den, men da var den borte.

Det var som om fuglen vekket noe i meg. En lyst til å finne sted i verden igjen. Jeg bestemte meg for at jeg måtte ha et skrivearbeid å gå til i sommer. Jeg skulle lese William Richters anmeldelse av Munchs utstilling i Praha i 1905 og En sommer med Montaigne av Compagnon, og deretter skrive, litt hver kveld.

Det gikk som det måtte gå. Ingenting forekom meg interessant. Jeg klarte ikke å lese, i hvert fall ikke å skrive. Jeg ble mer nedstemt. Sommeren ble lang. Først en uke alene med jentene hjemme i Oslo mens Tore jobbet, jeg gjorde det beste ut av det, hadde det bra innimellom slagene, jentene merket nok ingen ting. Så kjørte Tore oss ned til Stavern, var sammen med oss en helg, før han dro tilbake til Oslo for å jobbe i tre dager til.

Da han dro fra Stavern, gråt jentene i en time etterpå. Samme kveld bar jeg sengen til Silje inn på rommet mitt, satte den inntil min, skjøv Noras seng inntil på den andre siden, Hanne la seg på min plass, jeg under Tores dyne, så lå vi der ved siden av hverandre, i fire netter, til han kom tilbake til oss torsdag formiddag og den egentlige sommeren kunne begynne.

Da jeg så Silje løpe gjennom gresset samme ettermiddag, begynte jeg å gråte. Hun var så lett og glad i kroppen. Hun er min, tenkte jeg. Det forbauser meg stadig, at barna jeg har er mine. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, den tanken. Fra vissheten om at det er sant, kanskje. Og av og til, som nå, slår det meg at jeg er for heldig. Jeg fortjener dem ikke. De elsker meg hemningsløst. Jeg må gjøre noe med det. Ta dem imot på en bedre måte. Ta dem med storm. For kjærligheten de overøser meg med, kommer til å ta slutt, og da vil jeg garantert savne den.
– fra boksingelen Ingen ting her, 2016

Relaterte artikler