En helt med hjelm

Husker du fødselsdagen til favorittfilmene dine? I kveld skal Linn Strømsborg se «Garden State» enda en gang, fordi en av dem blir 13 år.

Og det er så klart filmen som blir det. Flammeforfatter Linn Strømsborg er dobbel så gammal og vel så det, men planlegger å henge med den litt rare tenåringen i kveld, sammen med noen venner. Noe som tydeliggjør hvor fint det egentlig er å huske filmer på denne måten. De er jo litt som små personer, også de, som stort sett sier det samme hele tiden, men allikevel lar seg forstå på ulikt vis for hver gang vi ser/hører på.

NØH: Hvorfor er GS viktig for deg, Linn?
LS: Den utkom på et tidspunkt der filmene jeg så blei veldig viktige. Jeg var 17-18 år gammel og prøvde å lære meg å leve, liksom – og så lærte jeg det for eksempel gjennom bøker, filmer og musikk. Garden state var fin på en helt ny måte, den var morsom og rar og vanlig og uvanlig på samme tid, og jeg liker at det både er og ikke er en kjærlighetshistorie. At det liksom ikke er kjærlighetshistorien som er viktigst, selv om den er der. Skjønner?

NØH: «This is it, this is life,» er en av filmens ganske mange engstelige replikker, hva ligger i den for deg? Jeg fylles av skuffelse, egentlig, hva med deg?
LS: Det motsatte av skuffelse, selv om filmen portretterer mange kjedelige og intetsigende øyeblikk, så tror jeg jo at både filmens hovedperson Andrew og jeg som publikummer, og menneske, etter hvert fylles av en enorm og uforståelig glede over å være i live her i denne rare og vonde verdenen vi bor i. Det er jo bare dette vi har.

NØH: Andrew Largeman, spilt av Zach Braff, er den voksne som innser at huset han vokste opp ikke er hjemmet hans lenger, ikke helt uilkt din egen helt fra Furuset og Du dør ikke, hvordan tror du Andrew og Eva hadde kommet overens?
LS: Siden de er noen raringer begge to så kunne det gått begge veier. Enten blir de bestevenner for en kveld og drikker øl på toppen av en haug ved en benk der de har på seg sorte søppelsekker og skriker av full hals mellom slurkene og latteren, eller så hilser de og kommer seg aldri videre fra navna sine og et kleint «Så, hva driver du med da?» som fisler ut i ingenting, mens de blir stående og se etter noen de kjenner bedre som kan redde dem

NØH: Det er flere autoriteter i filmen som på flere måter skuffer: lege, arbeidsgiver, far – hvordan tenker du at forholdet til autoriteter endrer seg etter hvert som ikke lenger er barn?
LS: De er jo bare folk. Helt vanlige, skrøpelige, redde, feilbarlige folk som dummer seg ut og ikke har svaret på alt vi lurer på. Jeg husker at jeg ble veldig redd, men så ganske letta da jeg fant det ut om foreldrene mine. Først redd fordi jeg ikke visste hvem som skulle redde oss, eller meg, – og så letta fordi vi liksom var i samme båt. Bare folk. Puh, liksom.

NØH: Fins det en redder i rugen, en Sam, spilt av Natalie Portman, der ute for alle?
LS: Snakker om å bli redda! Haha. Jeg tror jo det. Men disse redderne er jo ikke perfekte de heller, men de bare har noe å gi eller å bidra med, noe som funker, noe som trøster. Ei spilleliste eller en dans eller en samtale uten bullshit.

NØH: Det kanskje mest sympatiske med redderen Sam/Portman (hvis hun er en redder, da) er at hun er like skjør og sårbar som Andrew, er det ditt helteideal, en som nettopp ikke er nevneverdig sterkere, smartere, flinkere etc?
LS: Ja, det tror jeg. Men hun er jo ganske tøff også. Andrew har jo liksom gitt opp, eller aldri turt å begynne, livet sitt, mens Sam fremstår som ekstremt vital og livlig, glad og fryktløs, så klar over både livets og kroppene våres begrensninger, men helt klar for å utforske så mye hun kan samtidig. Hun er en typisk glasset er halvfullt-person, en optimist med epilepsi, en helt med hjelm – what’s not to like?

NØH: Soundtracket i filmen, lyst å si litt om det?
LS: It’ll change your life, I swear. Neida. Joda. Jeg hørte The Shins for aller første gang i denne filmen og de har jo på mange måter forandra livet mitt. Eller forbedra det, som all god musikk gjør. Det var også her jeg hørte Frou Frou for første gang, Imogen Heaps tidligere band, og scena på flyet der Coldplay spilles er fantastisk. Jeg tror Zach Braff er fan av The Shins, for de er med på soundtracket til hans siste film, Wish I was here, også. Nydelige greier, både låta og filmen, forresten.

NØH: Hva er det beste Garden State kan gi en tilfeldig forbipasserende?
LS: En som ikke har sett den før, liksom? Det første jeg får lyst til å svare er jo trua tilbake, men det er kanskje litt mye å forvente av en film. Men hvis én film skal kunne gi noen trua tilbake på livet, så ville kanskje Garden State vært høyt oppe på lista. Høyt! I hvert fall for min del. Som jeg skreiv i invitasjonen til filmkvelden: fordi noen ganger må man scream into the infinite abyss, og fordi The Shins (nesten) alltid hjelper. Og hvis man savner en Andrew eller Sam i livet sitt, så får man gjøre sitt beste for å bli en sjæl. Det er kanskje det jeg har prøvd på siden jeg så den første gang?

Relaterte artikler