F°
En forfatter jobber (3)
Vi hører det hele tida, det er nærmest som et mantra: Det er umulig å leve av å skrive. Okay, men hva lever de av da, de som skriver? Flammeforfatter Cecilie Aurstad lever av å bringe kulturstoff i Elle. Hun setter pris på å ha en jobb å gå til, med en sjef som kan se at hun ikke surfer på nettet dagen lang.
FF: Hva jobber du med «på si» og hvorfor akkurat denne jobben?
CA: Haha, «på si» ja. I realiteten er det litteraturen som er på si, for min del. Jeg jobber 100 % som kulturansvarlig journalist i ELLE. Det betyr at jeg får fylle magasinet med det vi har av musikk-, film-, litteratur- og TV-stoff, noe som er ganske fint å få jobbe med. Da jeg var 13 år skrev jeg i skoledagbøker at det var drømmejobben min, og det er det fortsatt. I tillegg jobber jeg litt frilans som tekstforfatter for et lokalt reklamebyrå hjemme i Hallingdal. Jeg har fått valuta for den Westerdals-utdannelsen, kan du si.
FF: Hvor mye jobber du? (Når skriver du?)
CA: Fra 8–9 til 5–6 hver ukedag på kontoret, innimellom tar jeg med meg arbeid hjem i helgene. Dagjobben min er en slags livsstil, som krever mye utover arbeidstiden. Det er sjelden jeg klarer å legge den helt fra meg når jeg kommer hjem, det er alltid en mail jeg kan svare på eller et fotoopptak som må organiseres. Det hender jeg sliter med å finne hvilepulsen etter jobb. Skriving begrenser seg til kveldstid, helger og ferier. På sommeren etter mørkets frembrudd, siden jeg er litt for glad i sola. Det er vanskelig å prioritere og sette av tid til skrivingen på fritiden, jeg sliter litt der.
FF: Skriver du på noe nå?
CA: Ja, jeg har skrevet litt på noe de siste 2-3 månedene. Det er hardt å begynne helt på nytt. Men jeg har planer om å skru opp intensiteten nå!
FF: Så det er ikke bare-bare å ha to skrivejobber?
CA: Jeg elsker å skrive, både redaksjonelt og skjønnlitterært, men det er ganske slitsomt å gjøre begge deler på én gang. Du blir lei av å sitte foran dataen på jobb hele dagen og gå hjem for å sitte foran dataen enda mer. Heldigvis fikk jeg bruke lang tid på Bare ukedager, det har på ingen som helst måte vært en umenneskelig arbeidsmengde. Men, det hadde sikkert vært lettere å skrive om jobben min innebar noe annet enn å… skrive .
FF: Hva er fordelen ved å å ha to jobber?
CA: To “jobber” er topp for variasjonens del! Og du føler deg som et supermenneske når du fikser begge deler på én gang. En annen veldig positiv ting er at jeg får utløp for alle de kreative sidene mine, og får brukt hele registeret mitt. Hadde jeg bare jobbet som journalist ville jeg sikkert lurt på om jeg ikke heller skulle blitt forfatter, og hadde jeg bare vært forfatter ville jeg sikkert tenkt at det var journalist jeg skulle vært. Det er også bra å ha to jobber når du pusser opp leilighet! Bare ukedager og Flamme har finansiert et par kilo sparkel, en del liter med maling og noen svindyre spisestuestoler.
FF: Drar du nytte av jobben i skrivingen? Hvordan?
CA: Tja. Jeg skriver mye og er vant til deadlines og det å måtte produsere tekst kjapt. Jeg setter meg sjelden ned og venter på inspirasjon, for å si det sånn. Jeg vet at det bare er å begynne å hamre løs på tastaturet, fordi jeg må levere. Dessuten er jeg jo vant til å få tilbakemeldinger på ting jeg skriver, jeg er flink til å ta til meg det positive og ikke la meg knekke av negative. Det hender jeg skriver tekster i litt samme sjanger som Bare ukedager i ELLE, men det er egentlig to veldig ulike greier. Det er nok sjelden jobben har inspirert meg litterært og omvendt.
FF: Ville du skrevet fulltid om du kunne?
CA: Ne, ikke nå. Jeg elsker å ha en arbeidsplass å gå til og kollegaer å spise lunsj med. Og jeg trenger strukturen. Jeg hadde aldri klart å dra meg selv opp til klokka 09.00 hver morgen om jeg skulle sette meg alene foran Mac’en og skrive, uten en sjef som så meg over skulderen. Jeg tror jeg ville vært uforskammet mye på VGNett og Facebook, selv om jeg egentlig synes begge steder er ganske kjedelige. Jeg blir lett distrahert og er god på unnskyldninger. Jeg er nok først og fremst journalist, så forfatter (eller kvinne).
Relaterte artikler
-
Hvordan skaffer en ung, nyutdannet tekstforfatter seg et givende arbeid innen dette litt uoversiktlige medie- og kulturområdet? Hvilke muligheter finnes, (er det et luftkastell?), og hvordan går man frem i jakten på drømmejobben? Flammes tidligere praktikant Naja er i denne situasjonen akkurat nå. Hvordan vil det gå?
Å bli funnet av nåla i høystakken
Det var min mening å skrive spalte #2 siste uke, men jobbsøking er, som de sier, en fulltidsjobb! Med overtid (for jo mer jeg gjør, jo større sannsynlighet er det vel...?). Siste uke sanket jeg inn råd fra tidligere Westerdøler. Ovenfor ser du et utvalg. Alle var enige i at jeg burde være oppsøkende, så oppsøkende er hva jeg har vært. Siden tv-utvikler'n Kristian Bredenbeck (K.B.) mente en mail til sjefen kunne gi pote («Noen ganger tar han inn folk til et møte, fordi han er nysgjerrig. Det betyr ikke nødvendigvis at han har jobb til deg, men da ligger du godt an når det dukker opp noe.»), begynte jeg min oppsøkende virksomhet der. Sendte først en søknad pr mail, før jeg ble betenksom:
NS: Jeg skulle sendt en portefølje!NS: Om jeg var tv-utviklersjefen, ville jeg sett en portefølje.NS: You've gotta show them girl, don't tell.NS: Men er det ikke teit å ettersende?NS: Hmm... Neida, ikke vær' barnslig.
Neste dag sydde jeg derfor sammen en portefølje, sendte den og hva skjedde? Sjefen inviterte til møte! Som K. B hadde forespeilet sa han «jeg har ikke noen jobb nå», men han sa også «men plutselig har jeg det.» Og: «Optimalt sett ville jeg ansatt deg så du kunne sittet og drodlet ideer her fra mandag». Betyr det at jeg ligger godt an?
Å være oppsøkende ga mersmak. På grunn av gevinsten, men også fordi at jeg da er helt fri til å velge (...hva jeg vil søke)! Det gjør prosessen svært lystbetont, og om jeg får napp er det VIRKELIG en jobb jeg har lyst på! Derfor har jeg også skrevet til:
En veldig flink dokumentarist. Trenger ikke hjelp på en stund. Men da vet hun om meg!
Kulturetaten! Bjørvika-prosjektet = en meget våt drøm. Ble oppfordret til å følge med på Oslo Kommunes ledige stillinger-side da det sikkert skal rekrutteres flere til prosjektet. Da har jeg i alle fall lagt inn aksje.
2 x Vice Magazine. 1 av dem til NY, hvilket er et long shot. Men som min sprudlende mentor i disse søker-jobb-(søker-integritet)-dager, «Unleash-your-power-within-Anthony-Robbins» sier: Begrensede tanker skaper begrensede mennesker. Det vil jeg ikke være. Så heller litt eplekjekk. (Sjekk ut denne Tedtalken han gjorde for bl.a. Al Gore, hvis du trenger motivasjon.)
TV-produksjonsselskapet Rakett. Resultat = Meet and greet.
3 x interessante forlag. Resultat = Det ene forlaget bemannes i dag av 1 forlegger som nettopp fikk 2 tvillinger og derfor ikke skal publisere på 1 år. I det andre forlaget befinner forleggeren seg etter eget utsagn i et veikryss hva angår hele geskjeften. Jeg skal ringe tilbake i starten av september. I det tredje forlaget skal jeg i møte i morgen.
En annen ting jeg har brukt tid på, er å finne ut av hvordan jeg får jobbe i forlag. Da bokbransjen er travel med høstinnspurt, sendte jeg 1 spørsmål til 10 forlagsfolk: Hva jeg kan gjøre for at du skal få lyst til å ansette meg i redaksjonen din? Foreløpig resultat: 2 svar. Den ene takker meg for «dette vanskelige og umulige spørsmålet», som han grunnet sykemelding ikke kan svare på, men henviser meg til en tidligere kollega, «en klok mann. Men har han tid?». Den andre skulle gjerne svart på mitt spørsmål, men det er ikke lengre hennes bord. – Jeg håper du finner andre som har tid, skriver hun. Konklusjon: Forlagsbransjen er travel. Konklusjon på konklusjon: Betyr det at de har bruk for meg?
Slutning: Det er gledesfylt å søke uoppfordret, men kjennes også litt som å kreere en høystakk, i håp om at nåla skal finne meg. Jeg spekulerer i om jeg bør plukke opp telefonen? Eller rett og slett være (enda) mer kreativ i søknadede mine, som den danske ADer, Kristoffer Gandsager, som lanserte jobbsøkingen som en award: «Swedens Most Gästvänliga Agency»? Eller bør jeg rette fokus mot nettverket mitt, som en av kompisene mine, som hanker inn jobbene sine på byen?
PS: Mottok nettopp en hyggelig mail fra Cappelen Damms Kristin Jobraaten som, ikke overaskende, melder om meget hektiske tider. Hun råder meg til å sende hende (og andre forlagssjefer) en åpen søknad. – Spiss din søknad i forhold til ett felt, eller selg deg inn som «potet», skriver hun og legger til at det nok ikke er den letteste tiden å komme seg inn i forlag på. Er det noensinne det? tenker jeg. - Men engasjement og pågangsmot, i kombinasjon med kompetanse, er sjelden feil, avslutter hun. – Lykke til!
-
Hvordan skaffer en ung, nyutdannet tekstforfatter seg et givende arbeid innen dette litt uoversiktlige medie- og kulturområdet? Hvilke muligheter finnes, (er det et luftkastell?), og hvordan går man frem i jakten på drømmejobben? Flammes tidligere praktikant Naja er i denne situasjonen akkurat nå. Hvordan vil det gå?
Råd & forbilder
Etter en knallavslutning med praksis her i forlaget mottok jeg vitnemål og en gul ballong på trappa utenfor Westerdals, en solskinnsdag i juni. Nå er det nærmest høst og min sommerferie (er det ferie om det ikke «er noe» på andre siden?) er over, jeg er klar til å kapre min første voksenjobb, og forhåpentligvis begynne min fremtidige karriere i medie- og kulturbransjen. Hva drømmer jeg om?? Jo, en redaksjonell jobb i forlag/tv/avis/magasin hvor jeg formidler gode historierer, helst viktige historier, de man kjenner med hjertet. En jobb hvor jeg skriver, leser, undersøker, spør, drodler, presenterer, smiler, ler (!) og blir klokere. Bidrar. Jeg er kjempenysgjerrig på hvor jeg ender opp, og ikke minst på hvordan jeg skal ende opp der. For å bli klok på dette har jeg oppsøkt kullet som gikk ut av skolen året før meg. Hva gjorde de som nyutdanna? Hvor kan jeg forvente å være om et år? Kan de gi meg noen gode råd i etterpåklokskapens ånd?
Flammes Kjersti Wøien Håland, medlem av dette kullet, skaffet meg adgang til facebookgruppa deres. «Bla bla bla: Hva jobber dere med?» skrev jeg på wall'en. Tre dager senere har jeg fått tre svar (ut av 25 mulige), m.a.o. ikke den store fangsten. Hva er grunnen? spør jeg meg selv. Er folk så opptatt med deres eventyrlige karrierer at de ikke har tid? Eller er fraværet et uttrykk for brustne drømmer? Er det ikke slik at vi gjerne deler våre suksesser, men beholder fiaskoene for oss selv? Forklaringen kan og være at alle er på sommerferie, og har morsommere ting å holde på med, tenker jeg. Håper på det.
Blant svarene jeg fikk er det i alle fall ingen fiaskoer, men målrettethet og ståpåvilje: Erlend Ryvold, for eksempel, bestemte seg for å satse på reklame i 2. klasse, hadde minipraksis og praksis i samme byrå og ble ansatt den juni han var ferdig. – Jeg hadde et slags 'anfall' av oppstartpanikk, men det gikk over. Nå styrer jeg egne prosjekter og har tatt mye ansvar. Herfra går det bare oppover, skriver han. Jeg blir glad for å høre at det ikke bare er jeg som kjenner på oppstartpanikk (eller: pre-oppstartpanikk). Dessverre må jeg innse at det er for seint for meg å bestemme meg for noe i 2. klasse (…) Uansett er det ikke reklamedame jeg skal bli – dessverre – for Erlend er generøs og inviterer meg til å komme innom kontoret (er ikke dette en form for nettverking?).
Tv-utvikling derimot, det er noe for meg, og Kristian Bredenbeck, som ble utvikler i Monster etter å ha vært i praksis der, betegner også jobben sin som «fan-fucking-tastic». – Hva bør jeg gjøre/tenke på for å få meg jobb som tv-konseptutvikler ? Trenger dere flere utviklere i Monster? spør jeg. – Vi trenger ikke nye for tiden, svarer Kristian, men send inn ideer til idé-mailen vår, jevnlig. Tenk bredt og kommersielt. Se masse utenlandsk tv, hvis et element funker, prøv å bygg noe nytt rundt det elementet.
Siste mann i innboksen er Håkon Bast. Han jobber som manusforfatter på et humorprogram i NRK Super, og han og har jobbet siden han ble ferdig på skolen. Praksisen førte til en annen jobb i krinken, så var han i Rubicon, og så ble han ringt av Funkenhauser. – Jeg fikk ikke jobben fordi jeg kjente noen, men det hjelper at noen vet hvem du er og hva du kan. Jo flere som vet det, jo bedre, skriver han og legger til: En klar retning på hva jeg har villet, har nok hjulpet. Jeg ser at Håkon er online på fb og skriver i chat-vinduet:
NS: Hva om jeg ikke har en soleklar retning?
Jeg trykker send og biter meg i leppen.HB: Tror ikke det er en ulempe å være fleksibel i hva man ønsker å jobbe med. Det er fint å kunne bli brukt til mye forskjellig i en redaksjon.NS: Okay, bra! Har du ellers noen gode råd til meg?HB: Gjør ting på egenhånd. Vær synlig. Ta direkte kontakt med produksjonsselskapene. Vis at du har gode ideer, gjennomføringsevne. Ikke vær redd for å mase. Men ikke mas for mye! Ikke mist motet av avslag. Ikke tvil på deg selv. Vær hyggelig – en ting er å være flink, men det er også viktig at folk har lyst til å jobbe med deg!
Jeg smiler, for snill har jeg lest i Flamme-attesten min at jeg er – «ikke minst snill», faktisk, «en ofte glemt ressurs på arbeidsplassen».HB: Forresten. Ta kontakt med Amalie og Synne, de startet eget selskap etter skolen.
Jeg sender en message til Amalie Kasin Lerstang som innen rimelig tid bekrefter det Håkon har fortalt:
AKL: Stemmer. Vi startet SELSKAP der vi jobber med egenproduserte teaterkonsepter og andre uttrykk. Vi har produsert, regissert og spilt to forestillinger, og går nå i gang med en kortfilm jeg har skrevet manus til. Vi har og startet kulturmagasinet FANFARE, hvor vi er redaktører. Gjør også litt ymse frilansing for å få endene til å møtes.NS: Wow, jeg blir både imponert og litt stressa av alt det der. Hva tenkte du om fremtiden da du var ferdig på skolen?AKL: Jeg tror ikke jeg rakk å tenke over annet enn SELSKAP – vi startet før året var omme, så prosjektet var allerede i gang da jeg sluttet på skolen.NS: Jeg syns du er råtøff, har du noen råd til meg?AKL: Råd, det blir jo fort kleint, men vær allsidig. Eller: tenk på framtida som bolker på tre måneder av gangen.AKL: Om det er noen trøst er det en del i klassen som fikk jobb etter et halvår-år, ting tar litt tid, kanskje. Og vi var en klasse med veldig ulike aldersgrupper, så de «gamle» (nettopp Ryvold, Bredenbeck og Bast, Naja anm.) var nok mer målretta mot å få seg jobb fra starten, og fikk det fortere.
Makes sense, tenker jeg.
Tenker også at det er fint å vite at jeg kan starte selv, eller jobbe frilans. Likevel har jeg en idé om at jeg vil jobbe for noen først, sanke erfaring, se hva som funker hvordan. Så kan jeg starte noe. Jeg konkluderer spørrerunden med at utdannelsen min rent faktisk gir adgang til en rekke ulike beskjeftigelser, som poet (Kjersti), reklamemann, tv-utvikler, manuskriptforfatter og redaktør/entreprenør. Det er betryggende. Får også inntrykk av at de som vil, får det til. Og at man begynner et sted, og er man dyktig og snill vil stedet føre deg videre. Til neste uke vil jeg etter rådgivningen være oppsøkende, vise hvem jeg er og hva jeg kan. Ettersom ingen Westerdøler før meg har jobbet i forlag, må jeg bane min egen vei der – det vil jeg bryne meg på neste uke. Dessuten må jeg sjekke finn, freelancebank1, og bruke nettverket mitt.
PS: Mens jeg har skrevet dette, har jeg fått ny message fra K. Bredenbeck (utvikler'n). – Jeg kom frem til at du bør sende en søknad til sjefen, selv om de ikke egentlig trenger folk. Noen ganger tar han inn folk til et møte fordi han er nysgjerrig. Det betyr ikke nødvendigvis at han har jobb til deg, men da ligger du godt an når det skulle dukke opp noe, skriver han. Jeg skriver det ned på neste ukes to-doliste.
PPS: Etter at jeg har formulert alt dette kommer jeg i chat med Odin, fra samme klasse som de andre. Han har satset på stand-up: – Det e litt sånn dagbok-aktig. Æ e jo veldig opptatt av å keep it real, Odin keepin it real Eiriksson som de aller fleste kalle mæ, forklarer han og legger til at han i denne ånden: – har gjort og gjør en del ting som ikke bringe inn så mye penga, men som æ syns e gøy og bra. Det betyr for eksempel at han har lagd musikk med en kompis, vært stunt reporter (– det va ikke så real) skrevet på tv-serie-pilot og pitchet tv-serier til kanaler. Men det betyr også at han har måttet ta vakter på sykehjem. – Det kan være ganske kjipt. Han Chris Rock snakke om jobs vs career og litt uti snakke han om når man hate jobben sin så mye, at man går på do, selv om man ikke må på do, man bare sitt der å hate jobben sin. Æ hadde et sånn øyeblikk for ikke så lenge sia, skriver han.
-
Vi hører det hele tida, det er nærmest som et mantra: Det er umulig å leve av å skrive. Okay, men hva lever de av da, de som skriver? Debutromanen til forfatter Simon Stranger hadde nok handlet om noe helt annet, var det ikke for den andre jobben hans.
FF: Hva jobber du med «på si» og hvorfor akkurat denne jobben?SS: Jeg jobber på Aurora Verksted i Bærum, og har hatt det som fast deltidsjobb fra jeg debuterte som forfatter. Aurora er et privat firma, drevet av kunsthåndverkere og designere, som selger tilrettelagte arbeidsplasser for voksne. De siste fem-seks årene har jeg jobbet på tekstilavdelingen med å designe klær, sy og tilrettelegge for mennesker som av en eller annen grunn ikke kan ha en vanlig jobb. Det kan være rullestolbrukere med Celebral Parese, mennesker fra psykiatrien, mennesker med autisme osv. Jeg begynte der som sivilarbeider for mange år siden, og vendte tilbake igjen fordi jeg likte det å jobbe med hendene, skape noe konkret, noe som ikke bare var tanker og idéer, men som tok form av T-skjorter, kåper, kjoler. Aurora er også et sted med svært forskjellige mennesker, og med mye både humor og tragedier.
FF: Hvor mye jobber du der?SS: De siste fire årene har jeg jobbet 50 %. Annenhver uke to og tre dager, med andre ord.
FF: Når skriver du?SS: Resten av tiden, i tillegg til helger og ferier. Særlig i fjor ble det ganske mye skriving i den tiden der andre mennesker gjør hyggelige ting, som å se på TV-serier, lese avisen eller spørre hvordan ektefellen har hatt det på jobb – siden jeg kom med to bøker ganske tett på hverandre. En ungdomsroman på våren, og en roman for voksne på høsten.
FF: Når er det bra å ha to jobber – når er det ikke? SS: De dagene når skrivingen er et mørke som det er vanskelig å gå inn i, og bli værende i. De dagene når jeg står fast, når ordene ikke vil komme der de skal, når det virkelig virker helt umulig og helt meningsløst, da er det fint å kunne dra et sted å gjøre noe helt annet. Noe helt konkret, taktilt. Da er det fint å kunne reise et sted hvor jeg kan kjenne, helt umiddelbart, at jeg gjør en forskjell for noen andre. Det er også et sted hvor jeg ler, veldig, veldig mye. Jeg ler aldri når jeg skriver. Aldri.
FF: Drar du nytte av jobben i skrivinga? Hvordan?SS: Siden det jobber rundt 70 mennesker der, alt i alt, med svært forskjellige skjebner, får jeg innblikk i mange sider av det å være menneske gjennom å jobben. Jeg tror nok heller ikke at jeg hadde skrevet fortellingen om en taus, muligens autistisk jente i debutromanen min, hvis det ikke var for Aurora.
FF: På tross av dette – inspirasjonen, latteren, det å gjøre noe godt for andre – ville du skrevet fulltid, om du kunne?SS: Ja. Hvis det hadde ført med seg en stabil, jevn inntekt, så ville jeg ha gjort det. Så kunne jeg heller ha reist ut og møtt folk hvis det ble for tungt. Eller hentet barn tidlig på skole og barnehage. Barn har den samme effekten av umiddelbarhet og følelse av nytte, så ja, jeg kunne nok ha skrevet hver dag, selv om jeg ikke tror det nødvendigvis er så enkelt. Å skrive er jo også å grave i mørket.