Emo på en annen måte

Er ikke James Blake «dypest sett» en postmoderne crooner, i tradisjonen fra Perry Como til Antony? Temaene: de samme. Den emosjonelle ladningen: ditto. Men Blake omkonfigurerer følelsesstoffet, rekontekstualiserer det, «opphever den sensoriske erfaringens koordinater» (Rancière) på en måte som får banale tekstlinjer, banale melodilinjer, til å leve for oss igjen. Hvorfor lykkes det så ofte i popen, og så sjelden i litteraturen?

Relaterte artikler