Ellers takk

For bare noen dager siden slapp Monica Isakstuen boksingelen «Anstendig og verdighet» med hashtagen forfatteropprop (ja, omslaget har hashtag). Da singelens forløper, kan man kanskje kalle det, var norske forfatteres opprop for anstendighet i flyktningepolitikken fra i mars i år. Som Isakstuen, som en av flere kjente forfattere, skrev under på. Og hun står så klart ved den underskriften og sin støtte - og skulder - til anstendighet i nevnte politiske problemområde. Men hun har følt på, siden oppropet ble publisert og omtalt i norske medier, en viss uro når det gjelder deltagelse i politiske ordskifter og markeringer. Det noen hevder styrker og bevarer demokratiet. Forfatteren har kjent på en like stor trang til ikke å delta. Ikke fire på krava, så klart. Ikke ville noe annet enn det beste for alle. Bare denne uroen og uviljen når det kommer til det vi kan kalle den tradisjonelle meningsutvekslingens modus operandi - og den litt implisitte tanken at om du ikke deltar så styrker du automatisk saken til de som mener noe annet enn deg, motstanderne dine. Og er ikke bare dét en litt rar tanke: at så fort du mener noe om noe, så har du i samme øyeblikk fått deg en haug med motstandere? «Anstendig og verdighet» fortsetter der navnetrekket til Isakstuens på forfatteroppropet rundt flyktningepolitikken stanset, og selv om samlingen gjør det nokså klart at forfatteren ikke er så veldig interessert i et ordskifte rundt uroen tilknytta ordskifter, ba vi henne allikevel om en prat. Hun vil vel snakke med oss? Så klart hun vil

FF: Gratulerer med ny singel, Monica. Den er en liten brannfakkel, egentlig. Kanskje vi skal snakke om forfatteren som ildpåsetter?
MI: Tusen takk! Og nei takk.

FF: Hva med forfatteren som samfunnsdebattant?
MI: Nei, jeg tror ikke det.

FF: Hva med bare samfunnsdebatten, da, fri for forfattere? Kan vi snakke om hvorvidt den store samtalen styrker demokratiet, bryter ned
fordommer og trygger borgerne?

MI: Helst ikke.

FF: Men flyktningepolitikken kan vi kanskje litt snakke om?
MI: Ellers takk.

FF: Liker du ikke å snakke om noe?
MI: Jo da. Av og til liker jeg å snakke, men når det kommer til å UTTALE meg om ting jeg syns er vanskelig, foretrekker jeg å skrive. På mange måter føles det som om hjernen min funker best på papiret. Er det greit?

FF: Joda. Greit det. Men er ikke dette ansvarsfraskrivelse? Har ikke du som en forfatter med et visst gjennomslag en plikt til å mene noe på vegne av alle de som ikke blir hørt.
MI: Plikt og plikt. Vel, om ikke som forfatter spesielt, men som menneske generelt, har jeg kanskje en plikt til å mene noe. Å ta en for laget. Helst med en gjennomtenkt og opplyst og modig og velformulert uttalelse. Og dette springer singelen ut av: skammen over ikke å gjøre det, å altfor sjelden tørre det.

FF: Kom igjen, da, Isakstuen …

Forfatteren reiser seg og går. Men hun er jo tross alt hyggelig, som Jokke synger, og smiler til fotografen før hun forsvinner.

(Hvis du vil kan du lese bittelitt mer om, samt bestille, Monicas boksingel her.)

Relaterte artikler