Du kjenner det (igjen)

Hva er angst? Og hvordan holde den ut? Siden angst alltid betyr hva med meg, meg, meg, i et hav av ubetydelige andre, har jeg utsatt å svare fordi spørsmålene, eller rettere sagt: svarene de gjør krav på, medfører en form for selvopptatthet ingen ønsker å vedkjenne seg, særlig om de baserer seg på eksempler, som er synonymt med personlige erfaringer, eller også kalt litteratur (Strømsborg sier det bedre, uten å være like moraliserende som meg: «Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg.»). Enn så lenge nøyer jeg meg med å lese alt jeg klarer å finne om temaet, noe som på ingen måte er med på å gjøre meg til en ekspert på området, personlige erfaringer satt til side, det er stadig som en dilettant jeg uttaler meg, ikke bare fordi jeg mangler psykologiens systematiske tilnærming til begrepet og tilstanden, men fordi jeg sverger til dilettantisme, er for lat for alt annet enn dilettantisme, foretrekker dilettantisme som metode, derav litteraturen, derfor skriver jeg. Likevel tør jeg påstå, stadig som dilettant, eller litterat, om noen skulle foretrekke det begrepet, at det er nødvendig å skille mellom to typer angst før jeg kan gi en oppskrift på hvordan man skal overleve den. På den ene siden har man den eksistensielle angsten, fremmedgjøring, følelsen av meningsløshet, lede og uro. Den gjør krav på en eksistensberettigelse som ikke finnes, ikke for noen, og det er derfor en form for angst som krever overskudd, materielt så vel som åndelig, og den har jeg ingenting annet å si om annet enn at den er lik hul som dens impliserte verdensbilde. Den andre angsten, derimot, den reelle, er mer uforskyldt, og derfor også mindre selvopptatt, håper jeg. Jeg snakker om angstanfallet, det dypest sett språkløse rommet man går inn når man har klart å overbevise seg selv om at man er i ferd med å dø. Her inne opphører alle lyder foruten ens egen stemme, og den gir ingen mening lenger, er hinsides all fornuft, irrasjonelle setningsledd hektet på hverandre, derav dypest sett: språkløst. Stemmen kan for eksempel fortelle deg at hjertet slår for fort, at lungene blafrer, at kuttet i fingeren er betent, at smerten i magen er blindtarmen som er i ferd med å sprekke. Selvfølgelig er også dette selvopptatt, for den som kjenner døden i sin egen kropp, har ikke plass til å kjenne så mye annet (som sagt: Strømsborg sier det bedre). Men det er ikke helt sant, for selv om jeg ikke tror at den ubegrunnete frykten for å være i livsfare er et uttrykk for en sensitiv natur, like lite som om jeg tror det er verdens vold som skylder gjennom den angstridde, så tror jeg at angsten også rommer et «hva med de andre?», et «hva skjer med menneskene rundt meg om jeg dør?». Sagt på en annen måte: Angsten kan komme til den som føler seg alene i verden, men den som virkelig er alene, kan ikke føle angst. Ikke annet enn den førstnevnte i alle fall, og den kan jeg ikke ta alvorlig, selv om jeg kjenner den, fordi jeg også kjenner den andre, det språkløse rommet hvor jeg tror et stort glass vann eller en litt for rundhåndet bruk av bordsaltet skal være nok til å ta livet av meg. Og den angsten kan ikke uttrykkes i skrift, annet enn som litteratur, som tilslørte, erfaringsbaserte beskrivelser, eller som forsøk på å gå rundt grøten, om dere vil, hvis man med grøt mener hjerteinfarkt, flystyrt, sepsis, gasseksplosjoner på t-banen, anafylaktisk sjokk, osv. Og det er kanskje i denne summen av irrasjonelle innskytelser det lar seg spore en løsning – for hva er det disse dypest sett språkløse og ubegrunnete skrekkscenariene uttrykker, om ikke en opphopning av grøt? Straks én redsel melder seg, leter jeg derfor umiddelbart etter flere; frykter jeg at hodepinen er et symptom på noe alvorlig, spør jeg naturligvis om ikke også prikkingen i tærne kan være tegn på forgiftning, eller, hvorfor ikke, en fornemmelse om at en medpassasjer på trikken skal sprenge oss i filler før vi kommer til Oslo S. For idet scenarioene får selskap av andre like irrasjonelle fantasier, vet jeg at det er snakk om akkurat dét, fantasier, magisk tenkning, grøt. Jeg sier dette til meg selv og bestemmer meg for å være ferdig med angsten. Angst er tankefeil, «følefeil», man må bare bestemme seg. For å leve uredd, for så å gå døden stolt i møte. Leve i stilltiende aksept, ikke rase, ikke krige, alltid være verdig. Men vent litt, så enkelt er det heller ikke, for den som kan formulere en slik leveregel, og samtidig tro på den, har enten ikke kjent angst (stadig den andre typen), eller så er vedkommende på bedringens vei. Tankefeil, følefeil. Det er den friskes tale. For enda mer enn den som har angst, er den som er uten angst språkløs om angsten. Bare den som kjenner den kan gå rundt grøten, forsøke å kretse angsten inn. Derfor blir alle andres oppfordringer enten billig ukebladsfilosofi, eller en oppfordring om individuelt ansvar, som er nyliberalismens like intetsigende løsning på alle slags problemer. Les heller om Eva, hun vet hva hun snakker om, hun tilbyr ingen billige løsninger, ingen hul retorikk, ikke engang forsøk på å gå rundt grøten; hun springer derimot rundt og rundt, og samtidig rett imot, det som angår oss alle. Så slipper du, så slipper jeg, å forsøke å løpe fra angsten.

- Olav Løkken Reisop, 3/10/2016

Relaterte artikler