– Du kan ikke eie særlig skam som fotballspiller

Så var semifinalene unnagjort. Det er kanskje ikke så veldig mye å si om den første, annet enn: ikke spar på gode straffeskyttere i en konk! I den andre skjedde det litt mer, og særlig sto italienske Mario Balotelli fram og leverte spill og avslutninger på høyeste nivå. Og som alltid i fotballen er alle Balotellis spillopper og usportsligheter umiddelbart tilgitt idet ballen treffer nota – plutselig er det Mario i alle hjerter. Det er sånn fotballen er. Ingen som ikke liker deg når du vinner. Ingenting som ikke kan tilgis ved at du putter lær i nett. Ikke sant?

Les svar fra Oddmund Vaagsholm, Tom Stalsberg og Per Kristian Cani.

Oddmund Vaagsholm: Jeg tror noe av hemmeligheten bak å bli en toppaktør i fotballspillet, er elendig hukommelse og et oppsiktsvekkende lavt erkjennelsesnivå. Dersom spillere av Mario Balotellis støpning, med alt det rommer av lav selvinnsikt, manglende empati, megalomani, ubegripelige fakter og innfall, dumme valg og evneveike uttalelser, hadde husket seg selv og vært i stand til å dra en rød, oppsummerende tråd gjennom sin svake karakter, ville de – som jeg tror ethvert alminnelig menneske ville ha gjort – fryst til i en endeløs skamfølelse, og for all fremtid vært ute av stand til å sparke en eneste ball. Du kan ikke eie særlig skam som fotballspiller. Du kan ikke være selvanalystisk. Du kan ikke være en menneskekjenner. Du kan knapt kjenne deg selv på noe annet enn pulsslagene. Derimot, og kanskje paradoksalt nok, må du ha en tro på deg selv som nærmest maskinell og ufeilbarlig utøver av bevegelsesmønster og ballbehandling. Du må tro at bare jeg kan sette den forbanna ballen i målet, igjen og igjen og igjen, så kan jeg komme opp dit blant gudene.

Tom Stalsberg (United-fan!): Carlos Tevez tilgis aldri, men Mario (21) tilgis nesten alt så lenge han spiller i Italias farger, men ikke i Citys drakter. Tilgivelse er underkjent, vi må alle tilgi mer. Fotball er ei gjørme av klisjeer, men vi elsker det. Forza Italia.

Per Kristian Cani: Det er lett å tilgi i fotball, ja, det er lettere å tilgi en dust på favorittlaget ditt, en spiller som ikke gidder å spille én eller flere kamper, men som kommer tilbake og scorer eller redder et avgjørende mål, enn det er å tilgi dama etter at hun har kjøpt feil leverpostei, og jeg husker at Luka Modrić ikke ville spille for Tottenham i de første kampene av 2011/12-sesongen, sannsynligvis fordi han i denne perioden – vi snakker overgangsvindu – ønsket å bli solgt til Chelsea, mens Tottenham vifta alle tilbud vekk og langt fra White Hart Lane, og jeg husker at han ikke spilte i den første kampen (borte mot United) og i den andre (hjemme mot City) ble han tatt ut i andre omgang, visstnok fordi ifølge manager Harry Redknapp ”his head is not right” og jeg husker at Luka Modrić i neste hjemmekamp (mot Liverpool) scora én-null-målet, et nydelig langskudd fra ca. 18 meter med en ball opp i høyre vinkel og utagbart for Pepe Reina og Luka Modrić jubla og sklei på knærne mot Tottenham-tribunen og Luka Modrić var tilgitt.  

Relaterte artikler