Døden på fredag

barnet og elva

I Jiddu Krishnamurtis siste utgitte dagbøker – hvor han tenkte særlig mye på døden og dens egenskaper, samt fortvilet over menneskets manglende evne til å dele planeten uten å ta livet av både den og hverandre – skriver den indiske mystikeren blant annet følgende (i engelsk oversettelse): «As a boy you must have followed a small stream gurgling along a narrow little valley, the waters running faster and faster, and have thrown something, such as a piece of stick, into the stream and followed it, down a slope, over a little mound, through a little crevasse – followed it until it went over the waterfall and disappeared. This disappearance is our life.» Som er fint, og kanskje sant (selv om vi kanskje ikke kan huske å ha vært det samme barnet da vi var barn?, på flukt langs en elv, i møte med oss selv) og som lar tankene med letthet forflytte seg til norsk samtidslitteratur og Lars Saabye Christensens 25 år gamle diktsamling Stempler (1989) og dette diktet:

jeg husker en elv
jeg stod der mine spor stanset
jeg var et barn
jeg stakk armene i vannet
og så at alt var gjennomsiktig
og i bevegelse
siden løp jeg langs bredden
med elven i hendene

Og det som kanskje ser ut som et dikt fullt av liv (barnet, elva, bevegelse) blir et spørsmål om døden: Hva betyr den? Hva gjør den, når den kommer? Har vi noen ord som kan gjøre det forståelig? Og ikke minst: akseptabelt. At det skjer, at den kommer.Er det mulig å leve med døden, rett og slett? Ikke som en fetisj, og ikke som selv-ødeleggelse eller generelt destruktiv oppførsel. Men som en naturlig del av livet. Døden har jo alltid vært det, fra livet på et eller annet mirakuløst vis oppsto, ikke sant?, og likevel gjør vi så godt vi kan å ignorere den, ikke tenke på, adskille, holde oss borte fra. Der barnet stikker armene i vannet, står den voksne med ryggen til og sier til seg selv at bruset det hører ikke er fra elva, fordi: det fins ingen elv. Er det sånn? Det fins ingen elv og det fins ingen strøm og det fins ikke et fossefall der framme. Er det sånn vi står? Eller burde vi snakke om noe helt annet på en fredag?

Relaterte artikler