Dette kommer vi alltid til å glemme

Etter nest siste åpningskamp i årets Premier League (Arsenal – Liverpool 3-4) sier enten programleder, kommentator eller en av ekspertene i studio (husker ikke hvem i farta) at denne kampen kommer vi alltid til å huske, før han fargelegger utsagnet med følgende tenkte replikk: «Husker du den elleville åpningskampen i Premier League-sesongen 2016/17 mellom Arsenal og Liverpool på Emirates?» (Kanskje litt overraskende formulert som et spørsmål?) Med den åpenbar forventninga at svaret vil bli «ja, så klart, Arsenal bomma først på straffe, så tok de ledelsen allikevel, så kom Liverpool tilbake og leda plutselig1-4 , før Arsenal reduserte to ganger til 3-4, men klarte ikke poeng, og Wenger var under press etter bare en serierunde og Klopp feira med å slå seg flere ganger på brystkassa som var han en fribryter.»

Men to ting: Det spørsmålet vil aldri bli stilt (utenfor et fotball-studio), og hvis det hadde blitt det, så ville svaret, 999 av 1000 ganger, blitt: «Nei. Eller vent litt. Men nei. Hva skjedde?» Og så kanskje et «åja» etter full rekapitulasjon. Fotballkamper er generelt sett ikke noe vi går rundt og husker. Det er ikke derfor fotball er fabelaktig og stor underholdning. Fotball er fabelaktig og god underholdning fordi glemmer kampene etter å ha sett dem. Fordi det er det vi skal gjøre. Vi skal vente på neste. Se fram til neste. Hele den store eksistensielle gleden rundt fotballsporten og en hvilken som helst annen sport for den sakens skyld, er dens forglemmelighet. Skapt av vissheten om at den aldri – ALDRI – skal ta slutt. Spør deg selv: Hvordan ser førsteelleveren til ditt lag ut om 40 år? Tenk deg: Ingen av de spillerne er født ennå. Men de kommer til å bli det. Og du kommer til, hvis du lever da (bank i bordet) og heie på dem, rope navnene, som var de dine egne barn.

Det fins så klart sportsøyeblikk som brenner seg fast (Ben Johnsons tjuvstart, så klart, Solskjærs mesterliga mål, staven til Oddvar Brå), men det har som regel ikke så mye med kvaliteten til stevnet/kampen/rennet, som det har med det dramaturgiske og/eller emosjonelle sjokket øyeblikkene detonerte. Skitt, staven brakk! Skitt, en nordmann avgjorde mesterligafinalen. Og så videre.

La oss derfor gi de ellers forbløffende kunnskapsrike og entusiastiske programledere/kommentatorer fri på ett punkt: Dere trenger ikke lenger tro at det er til evigheten dere snakker når dere er direkte inne fra The Emirates eller hvor som helst ellers, det er ikke det, det er til øyeblikket, det forgjengelige, fantastiske, forglemmelige øyeblikket.

Relaterte artikler