F°
Det som virkelig betydde noe
jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil
– Linda Klakken, Mamma, kone, slave
Relaterte artikler
-
«Det har allereie begynt å mørkne, rue Oberkampf ligg under rosa himmel og gule gatelys. Anna spør om eg kunne blitt her for alltid. – Eg skulle ønske eg ville. Men sjølv om eg er her no, kan eg kjenne at eg saknar Paris allereie, for eg veit det ikkje varar evig, seier eg. Me svingar innom ein grønsaksmarknad, kjøper gulrøter, squash, aubergine og tomatar. Ein sitron. Nok grønsaker for ei heil veke, så lenge skal me i alle fall halde ut. Eg tar eit bilde av Anna framfor alle grønsakene. Det er ein av dei beste dagane i Paris på lenge.»– Heidi Furre, Parissyndromet