F°
Det som er mitt, er vårt
Du vet hva dem sier om penger og den kreative klassen: De bruker det på vin, kaffe og smertestillende, de mangler kontroll og får gjerne feite baksmeller – og det er ikke bra. Det er ganske ansvarsløst. Det er ikke sånn vi vil ha lønnstakerne våre. Eller rettere sagt: stipendmottakerne våre. Ikke sant? Men som alltid og som regel er verden sjelden slik snakkeklassen vil ha det til at den er. Ta for eksempel Joe Brainard. Hvordan hadde han det med penger? Hvor mye hadde han på kontoen, sånn cirka? Ingenting, skriver Ron Padgett i Joe (fin bok, biografi, finner den på Tronsmo): «Han hadde så klart ikke sparekonto i banken. Hvis han hadde penger i lomma, ga han det bort til venner. Joe holdt ikke ut å se folk han var glad i slite økonomisk. Han sendte Keith sjekker med jevne mellomrom, og det ga ham stor glede å kunne hjelpe så mye så enkelt ... Joe nekta å låne bort penger. Den emosjonelle byrden ved å være kreditor var for stor for ham, så han bare ga de bort, vær så god. Som han skrev i et brev til Jimmy: Hvis du vil må bare gi bort det jeg gir til deg.» Tenk så mange finanskriser og skifteretter og fiendskap vi kunne gått klar om vi bare tok etter gode Joe. (Som du også finner i Flammes boksingelkatalog.)