– Det må være greit å søke selskap på dypet i blant

For noen små uker siden kom Linn Strømsborgs tredje roman «Du dør ikke» ut, en roman med en tydelig og utpreget angst-tematikk. Følelsen av at alt står på spill når ingenting skjer. For å si det litt fikst og enkelt. En følelse som har et hav av fasetter og aksenter og som lar seg spore i nesten all litteratur. Rune F. Hjemås bok av året, «Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985-2018)», intet unntak. Også her er hovedpersonens stadige uavklarte psykologiske forhold til seg selv, sine medmennesker og sine omgivelser en kilde til uro, frykt, (glede) og selvransakelse. Vi sendte derfor noen smått engstelige spørsmål Runes vei.

FF: «Du ligger ved siden av meg og sover fredelig, jeg snur meg og ser på deg, når ikke frem, tar deg aldri igjen.» Sånn avslutter en av tekstene i ET LITE SKRITT FOR MENNESKET og foreslår/fastslår en nærmest ubroelig avstand mellom mennesker, gir dette grobunn for et litt pessimistisk verdens- eller menneskesyn, sånn du ser det, at vi aldri kommer til å nå helt fram til hverandre?
RFH: Den teksten du refererer til der, finner sted i kjølvannet av 22. juli - en dato som i seg selv jo måtte sies å argumentere blytungt for et pessimistisk syn på det meste. Men som vi vet, ble mørket den gang raskt møtt med overveldende mengder av det motsatte, selv om også dette senere har avtatt og flatet ut til en slags halvdunkel normaltilstand. I teksten min skildres et par som ikke ble direkte berørt av terroren, men hvor fortelleren stadig holdes våken av en slags tvangstanke om at det like gjerne kunne ha vært kjæresten hans som sto der, foran VG-bygget på det verst tenkelige tidspunktet, og at han ville vært fullstendig ute av stand til å gjøre noe fra eller til da. Jeg tror en av ringvirkningene av 22. juli er at en slik følelse av avmakt kunne våkne, en erkjennelse av at det finnes visse situasjoner der selv kjærligheten kommer til kort. Nei, kanskje når vi aldri helt frem til hverandre, men jeg oppfatter det likevel ikke som en tekst som er spesielt pessimistisk på menneskehetens vegne - kanskje fordi det tross alt ligger så mye omtanke nettopp i dette sterke ønsket om å nå frem.

FF: Et annet sted avslutter du: «… jeg kan slappe av her, være en som flyter med strømmene, endelig være meg selv.» som antyder vanskeligheten av nettopp det: å være seg selv, å kjenne sin plass, det er kanskje ut fra disse vanskelighetene, disse veldig allmenne hinderne som ruster opp de tilbaketrekkingsvillige og enstelige sidene i oss?
RFH: Det kan nok være, ja. Fortelleren i denne teksten er ung, på leirskole i tenårene, og har akkurat blitt reddet på land etter å ha tilbrakt litt mer tid under vann enn det leirskolelederen var komfortabel med. Det er sikkert mulig å lese teksten på flere måter, men for meg skildrer den i alle fall en lengsel etter frihet, en følelse som man ganske riktig ofte føler at man må trekke seg tilbake for å nærme seg. I dette tilfellet i en slik grad at man til slutt også frigjør seg fra det menneskelige; enkelte ganger føler man seg simpelthen mer i slekt med østers og andre dypvansskapninger. Og kanskje spesielt i tenårene? Det høres paradoksalt ut å «være seg selv» og samtidig «være en som flyter med strømmene», som det jo står. Men kanskje ligger friheten her i å innse at de to tingene ikke er helt uforenelige. For å bruke tekstens billedspråk så må det være greit å søke selskap på dypet i blant, så lenge man ikke går under. Noen ganger trenger vi kanskje alle en leirskoleleder i livet.

FF: Et tredje: «jeg tenker at jeg neste morgen vil våkne her, forandret, se meg selv i speilet og for første gang være hel, omsider gjenforent med meg selv,» som er langt mer håpefullt og trøstende, at det går an å våkne sånn, at det fins steder i oss som oppleves som helhetlige – men så ser man nærmere på hvordan setningen er konstruert og ser at det er en villet tanke, et ønske, mer enn en realitet (jeg tenker, jeg vil), men lar det seg gjøre tror du? Denne individuelle gjenforeningen?

RFH: Noen ganger tenker jeg på hvordan små og tilsynelatende tilfeldige avgjørelser i tidlig i livet kunne ha ført til at jeg ble et helt annet menneske, dersom jeg hadde valgt annerledes. Et slikt tankeesperiment ligger til grunn for denne teksten, der en ung person ender opp på nachspiel i et hus som foreldrene hans var nære på å flytte til da han var fire år. Når han nå, etter at alle de andre har sovnet, bestemmer seg for å gå rundt i huset, er det som om han kjenner nærværet til denne andre personen som kunne vært ham hvis han hadde vokst opp her. Det er vel dette som er gjenforeningen i slutten - at fortelleren på et vis kommer i kontakt med denne andre versjonen av seg selv, får et glimt av de mulighetene i seg selv som jo alltid forble urealiserte. Jeg vet ikke om det nødvendigvis ligger et håp i denne (innbilte) innsikten, men om man tenker seg videre, så er det vel gjerne slik at de fleste slike tankeeksperiment munner ut i en erkjennelse av at det likevel gikk ganske greit, når alt kommer til alt, at det kanskje til og med var bra at det tross alt gikk som det gikk.

Relaterte artikler