Det helt vanlige mennesket

vanlige folk?

I dag morges dukket det opp igjen, som det hele tiden gjør, det vanlige mennesket. Den delen av folket det åpenbart er flest av. Eller folk flest, som det også heter. På Politisk kvarter i P2 sa statsminister Erna Solberg følgende om at HKH kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit har besluttet å la sine barn gå på privatskole: «Jeg syns vi skal respektere at foreldre, uansett om de er kronprinser, om de er statsministre, eller om de er helt vanlige folk i Norge, er best på å bestemme hvilket tilbud deres barn trenger for at de skal lære nok.» Og hvis vi ser bort fra den litt problematiske bruken av orda «nok» (nok til hva da?, og er det forskjell på hva som er nok for noen barn?: barn, bli ved din forelders lest?) og «bestemme hvilket tilbud» (som om det ikke, som alt annet, også er et spørsmål om penger? ikke noe alle foreldre bare kan bestemme seg for), så er det dette vanlige mennesket som griper tak i meg. Ikke bare vanlig, men helt vanlig. Så vanlig som menneskelig mulig, kan vi tenke oss. Det vanlige som en blink og det helt vanlige mennesket som innertieren i denn blinken. Hva slags menneske er det? Som ikke har noe eget ved seg. Men er helt, helt, helt vanlig. Fins det? Hadde hun, som nylig sa til nett-hetserne: «hadde du turt å si det du skrev ansikt til ansikt?», turt å si det ansikt til ansikt med disse helt vanlige menneskene? Du er helt vanlig, du. Det er ingenting individuelt eller spesielt ved deg. 

For et trist blikk politikeren har på verden. Men det fins heldigvis dem som har et annet blikk.

For eksempel poeten. Og for eksempel Wistawa Szymborska, som sa følgende da hun i 1996 ble tildelt Nobelprisen i litteratur: Granted, in daily speech, where we don't stop to consider every word, we all use phrases like «the ordinary world,» «ordinary life,» «the ordinary course of events» ... But in the language of poetry, where every word is weighed, nothing is usual or normal. Not a single stone and not a single cloud above it. Not a single day and not a single night after it. And above all, not a single existence, not anyone's existence in this world. Ingen er vanlig i poesien. Ingens liv er gjennomsnittlig. Ingen dag den neste lik. Alt et mesterverk. Er det ikke rart at så få allikevel stemmer på poeten og poesien hennes? 

Relaterte artikler