Den vanskelige andreboka: Siri Pettersen

Raata_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Siri Pettersen (debuterte med Odinsbarn, 2013) om å ha utgitt både en førstebok og en andrebok som det har gått velfortjent bra med:

Riktignok er jeg fersk i bransjen, men så klart jeg har fått med meg dette med andreboka, og om hvor vanskelig den skal være. Det er ikke så rart. Jeg vil tro de fleste skriver den første boka fordi det er EN spesiell historie man må få ut. Noe som ulmer under lokket, og tvinger seg fram. Etterpå – når den er ute – er det kanskje ikke like innlysende hva man skal gjøre. Da er det ganske deilig å starte med en trilogi! Det kjennes nemlig som om min første bok består av tre bøker. Tre deler av et større hele.

Jeg debuterte med Odinsbarn, den første boka i fantasyserien «Ravneringene». Mottakelsen var helt surrealistisk. Den ble en mye omtalt bestselger, og fikk en fantastisk fan-skare. Sånt pleier jo å gjøre oppfølgere vanskeligere. Ja, jeg merket presset. Forventningene. Alt leserne ønsket at jeg skulle gjøre. Men jeg hadde en stor fordel: Mye av den andre boka var planlagt før den første var ute, så det var aldri noe spørsmål om hva den skulle handle om. Det løpet var forlengst avgjort, og takk og pris for det!

For et par uker siden kom oppfølgeren Råta. Den er veldig annerledes fra den første. Vi går fra middelalder til 2014. Fra sverd til pistol. Fra te og mose til blod og asfalt. Det er et dramatisk sprang, men leserne tok det, så til de grader. Det hadde jeg også trodd, innerst inne. Vi er nemlig ganske like, leserne og jeg. Vi lar oss begeistre av de samme tingene. Og selv om serien utgis for eldre ungdom, så spenner leserne fra 14 - 70. Det er kanskje uvanlig i Norge, men i fantasysjangeren generelt er det helt normalt. Fantasy leses av folk i alle aldre.

Nå er jeg i gang med planleggingen av tredje og siste bok i serien. Etterpå? Ja, jeg skal skrive mer, men har ikke bestemt meg for hva. Kanskje det for min del blir snakk om den vanskelige fjerdeboka?

Relaterte artikler