F°

Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Odd Nordstoga (debuterte med Eg og Pontus går for gull, 2013):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
ON: Andre boka skreiv eg vel tre gonger. Med ein god del vers og scener til overs i tillegg. Så eg må vel sei at andreboka var vanskelegare. Eg jobba altfor lenge med den, utan at det nødvendigvis synast på sluttresultatet. Men det er jo nokon val og ei retning som må takast stilling til i bok nummer to. Dette set litt støre krav til ein. Me enda også med å fortsette på same versemålet som den fyrste boka, og det blei litt verre å leite fram det som i prosessen kjendest som friske rim, som igjen gjev energi til det vidare arbeidet. Når det er sagt så blei sluttresultatet kjempebra, og Rune Markhus er ein genial illustratør og ein essensiell part i boka. Bileta er like viktige som teksta.

FF: Hva handler den nye boka di om? 
ON: Den nye boka mi heiter Eg og Pontus går i land. Den handlar om desse to som er ute på havet, på ein flåte. Så kjem dei til ei hamn og ein by der alt er  fullt kaos. Mangel på system og godt leiarskap gjer at alt er bokstaveleg talt på tverke. I slike samfunn er det jo lett å vera skurk. Og skurken er ein som heiter Kaptein Snusk. Han grev til seg alt av rikdom og lever herrens glade dagar. Eg og Pontus sin jobb er jo å vera gatemusikkantar. Men her er det ingen som bryr seg. Dette fører til eit slags psykisk samanbrot hjå ein av hovudpersonane. Men så er det ei jente der, som tydeleg har sansen for dei. Ho viser seg også å ha ei himmelsk stemme, og når ho syng så skjer det underet at ho samlar folket. Det å få massenes merksemd kan jo brukast til så mangt. Her blir den brukt til å få orden på byen. Dette likar jo ikkje skurken! Dermed blir det ein kamp mellom våre heltar og skurkane. Og den endar jo godt til slutt heldigvis. 

Boka passar for dei små små og dei ikkje fullt så små små. Det er jo ei biletbok, som tek 10 minutt å lesa. Så er teikningane rike og fulle av fart, moro, detaljar og nye ting å oppdage for kvar gong ein les den. 

Eg er jo sjølv far til tre, og fann jo fort ut at bøker som passar til ei lita kveldsstund på senga kan det nesten ikkje bli for mykje av. Så ville eg lage noko eventyraktig, humoristisk og litt gutete. Med eit innhald og eit univers som eg sjølv likar. Og eg likar Lucy Luce, Asterix, Robin Hood og den slags. Derfor blei det som dette. Det artige er at eg har laga songar av begge bøkene. Dei framflører eg gjerne på konsertane mine med eit lite barnetrekkspel som akkopagnement. Den formen der er fin syns eg. Der har du trubaduren i si urgamle form som fortel ei historie på rim med musikken og melodien som dramaturgiske virkemiddel. Ja, nett slik som det let i Barnetimen for dei minste i gamle dagar. 

FF: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? 
ON: Den fyrste boka var raud og den andre er gul. Kva med grøn og blå? Ein kan jo ikkje gje seg med to. Det går liksom ikkje opp. Trilogi må det i alle fall bli. Eg syns figurane me har funne på er artige, og eg tenker absolutt at dei må finne på noko meir. Dei har no ordna opp i eit diktatur og eit anarki. Det er nok av andre problem i verda å ta tak i. Dei har så absolutt ein viktig funksjon i verden Pontus og Eg...