Den vanskelige andreboka: Morten Borgersen

9788241910210Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Morten Borgersen (debuterte med Jeg arvet en mørk skog, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
MB: Min første roman: Jeg har arvet en mørk skog kom i 2012. Det var en historie jeg hadde gått og båret på, som jeg visste kunne bli en bra bok. Men jeg hadde ikke skrevet noen før. Så det var vanskelig og utfordrende og tok tid.

Den fikk god mottagelse av anmelderne, mye oppmerksomhet i media og mange tilbakemeldinger fra leserne. Jeg hadde en vellykket formidlingsturne i regi av Riksteatret til kulturhus og bibliotek, fordi jeg hadde satt iscene Anna Karenina der og formidlet også den. Slike formidlingsmuligheter er alfa og omega.

Jeg syntes ikke det var vanskeligere å skrive roman nummer to: Forestillinger, som kom nå iår. Jeg syntes faktisk jeg hadde lært noe, pluss at jeg hadde en god redaktør. Det var også delvis en historie jeg hadde tenkt å skrive. Selv om ingen av dem ble helt slik jeg tenkte på forhånd. Denne boka fikk mindre oppmerksomhet ( riktignok 5-6 anmeldelser, som stort sett var ok). Men kanskje et smalere tema enn den første?  

FF: Vil du si litt om den nye boka? 
MB: Forestillinger handler om en ung skuespiller som i tidlig alder ser tilbake på og reflekterer over livet sitt. Dette skyldes at han er hiv-smittet, tiden er 1980-tallet da hiv og aids dukket opp i Norge og det ikke fantes noe særlig kunnskap og heller ikke medisiner. I større grad enn historien om hiv og aids er fokus i fortellingen på forestillingene om identitet. Hvilke roller en velger å spille i sitt eget liv. Hvem er egentlig Henrik, når han kikker bak alle sine masker? Når han setter seg foran speilet i teatergarderoben og lar rollen oppløse seg? 

Noen av anmelderne formulerte det slik: «Tema i disse forestillingene som fremstår i ordets alle avskygninger er spennende. Teatret blir slik både forestillingsarena og forestillingsaktør, og speiler slik teaterscenen gjør, samfunnet og livet. … Forestillinger er en mangetydig tittel. Den henspiller på en mann som bestandig har spilt roller og foretrukket det…det er ikke langt mellom forestilling og forstillelse.»

På nåtidsplanet i fortellingen sliter Henrik med den fremskredne sykdommen og med dødsredselen. Han går gjennom minner og situasjoner, han brenner tingene sine i en slags renselse. Vi møter ham alene i bestefarens hus på landet, og i tilbakeblikk fra den seksuelle oppvåkningen og interessen for teateret, frem til arbeidet som skuespiller ved Nationaltheatret. Sykdommen gir ham en slags modningsprosess både i forhold til hvem han er og til arbeidet med teater.

Relaterte artikler