Den vanskelige andreboka: Mari Kanstad Johnsen

Ballen_productimageHvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Her er en tekst vi fikk fra Mari Kanstad Johnsen (debuterte med Livredd i Syden, 2013) om å skrive og tegne:

Den første boken min, Livredd i Syden, var en ganske seig prosess, som plutselig gikk raskt på slutten. På en måte føltes det ikke som en førstebok, siden jeg allerede hadde illustrert flere barnebøker, og kjente til deler av prosessen. Jeg hadde allerede jobbet med redaktørene mine Nina Med og Bente Orheim, så inni det nye var det mye kjent. Og jeg visste at lanseringen ikke ville snu livet mitt på hodet, at det stort sett tar tid før en bok blir oppdaget og anmeldt.  

Men. Det var vanskelig å bruke så mye tid på noe jeg overhodet ikke visste om jeg kunne gjennomføre. Masse tvil, øyeblikk av total tro på historien, etterfulgt av ny tvil.

Og jeg husker jeg slet med å gå for en retning, én historie, jeg hadde mange løse idéer, og satt vel med en følelse av at jeg måtte gå for det ultimate utgangspunktet siden det kunne bli min eneste bok. Og illustratøren i meg hadde så mange ønsker om ville settinger, som ikke nødvendigvis skapte rom for en interessant historie. Så mye av arbeidet var å skrape vekk alt unødvendig, og det ble en historie om Maja, et nervøst barn som reiser på ferie med en vill far. Når jeg først var blitt kjent med karakterene ble det veldig gøy å jobbe med boken, før det føltes det tidvis som et skremmende tomt rom som skulle fylles.

Og så adreboka, Ballen: Den handler om en varm sommerdag, elefanten Elling og kompisene Coco og Kim som spiller basketball og registrerer en foruroligende lyd i nærheten. De går på jakt etter kilden til lyden, og finner etter hvert ut at lyden kommer fra inni basketballen. Boka er for barn som liker mysterier, men jeg har fått mye god respons fra voksne som er glad i basketball-estetikk også. Jeg har både barnet og den voksne leseren i hodet når jeg arbeider, spesielt i bildene. 

På mange måter var det mye lettere å jobbe med andreboken. Jeg hadde lært fra den første litt om hva slags kreativ prosess som funker best for meg. Siden jeg kommer til historien med utgangspunkt som tegner, er det ofte best å starte med tegningen, så kan teksten komme inn organisk etterhvert, og så blir det mye veksling mellom tegning og skriving. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å vurdere når teksten er bra eller ikke, men jeg blir bedre på å skrive usensurert, legge til side for en lengre stund og ta teksten frem igjen. Den distansen gjør også at jeg får opp helt nye bilder i hodet til illustrasjonene, fordi jeg har skrevet teksten ut fra visuelle ideer som jeg gjerne har glemt når jeg leser den på nytt. Jeg følte meg på mange måter friere med andreboken, fordi jeg tenkte det kom til å bli flere bøker, at jeg ikke trengte pakke mange ideer inn i én.

Akkurat nå holder jeg på med alt mulig, men jeg har skissebøker fylt med karakterer jeg ønsker å jobbe med, og små historie-idéer, jeg tror det må bli en bok nummer tre.

Relaterte artikler