Den vanskelige andreboka: Lars Joachim Grimstad

9788203256905_1Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår.

I dag: Lars Joachim Grimstad (debuterte med Barna som forsvant, 2012):

FF: Var andreboka vanskeligere å skrive enn debuten? 
LJG: Nei, egentlig ikke. Selv om jeg har jobbet med tekst i mange år, hadde jeg aldri skrevet noe så langt som en bok da jeg skrev Barna som forsvant. Jeg lærte mye av den. Og jo dypere jeg kom inn i historien, jo tryggere følte jeg meg på det jeg holdt på med. Så da den endelig kom ut, gledet jeg meg bare til å ta fatt på den neste. Jeg følte at jeg hadde lært mye om hva jeg var god og dårlig til, om hvordan jeg jobbet best, om språket mitt, og ikke minst, hvordan jeg kunne strukturere og bygge opp en fortelling. Med Barna… skrev jeg meg ofte inn i de rareste digresjoner og sidespor, og selv om jeg koste meg fælt der ute på vidda, skjønte jeg etter hvert at jeg måtte kutte, kutte, kutte. Eller, det siste er bare jug, det var redaktøren min som skjønte det, og jeg er henne dypt takknemlig for at Barna… ble 308 og ikke 490 sider lang. 

Så med Solkongen hadde jeg en sterkere følelse underveis av hva som virkelig var viktig for historien, og hva som bare var morsomt dill eller jålete dall. 

Den største utfordringen med andreboka var egentlig å finne nok tid til å skrive. Jeg jobber fulltid og vel så det, og boka ble til på kvelder, netter, i helger og ferier. Mot slutten skrev jeg overalt, på t-banen, i taxien, ved middagsbordet og på do. Ganske utmattende og ergonomisk sett en katastrofe. Men kreativt sett tror jeg det har noe for seg. Fra jobben min er jeg ganske vant til å hoppe rett inn og ut av skapende prosesser hele tiden. Og jeg tror det er litt farlig å bli for opptatt av at omstendighetene må være «perfekte» for å skrive. I hvert fall er det sånn for meg. 

FF: Vil du si litt om den nye boka? 
LJG: Jeg er kanskje mest fornøyd med at Solkongen kjennes original. Det fine med den forholdsvis ukjente sjangeren «politisk satire for barn» er jo at den ikke akkurat er overbefolket. Det gjør at jeg føler jeg har mye frihet og spillerom når det gjelder å leke med ideer, plot og virkemidler. Jeg er glad i enkle og tydelige ideer, særlig når de kan bane vei for mange nye. Solkongen er i stor grad basert på følgende premiss: Oljen tar brått slutt og Norge går fra å være verdens rikeste land til et ganske fattig et. Selv om boka ikke på noen måter er et pedagogisk prosjekt, synes jeg dette var en interessant idé for en barnebok i bløtkakelandet Norge. Ikke minst åpner det opp for mye humor og spenning, særlig når Sverige blomstrer opp, anført av en karismatisk og solariumsbrun statsminister med dårlig skjult agenda.

Selv om plotet er ganske ambisiøst og sammensatt, hadde jeg et mål om at Solkongen skulle bli en leken fortelling der det dypt realistiske og det helt fantastiske kunne utfolde seg side om side, uten at det gikk på troverdigheten løs. For meg er det i hvert fall sånn: Uansett hva jeg leser, fakta eller fantasy, jeg må tro på det der og da. 

FF: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? 
LJG: 
Å ja. Mange ganger, håper jeg. Jeg debuterte jo i forholdsvis voksen alder, men så langt har det vært som en forelskelse. Deilig og skummelt på samme tid. Men i motsetning til sist, har jeg ikke skrevet et ord på de månedene som har gått siden Solkongen kom ut. Jeg har trengt en pause. Og ikke minst har nok kjæresten min, barna mine og sjefen min trengt en pause. Jeg var nok ganske tåkete og fjern i innspurten. Men i det siste har jeg slitt med å sove, og det er et godt tegn. Da begynner nemlig ideene å surre igjen.

Relaterte artikler