F°

Hvert år, hver bokhøst og bokvår, utgis det en haug av bøker. Debutantene smiler på klassebildet i avisa og de får fortelle litt om boka de har klart å skrive - klart å utgi. Blant hundrevis av refuserte manus lå deres bok og venta på å bli jobbet med, og plutselig, etter kort eller lang tid er manuset blitt en bok og de er blitt forfattere.

Noen av disse skriver en bok til. De får ikke noe klassebilde og bare noen få av dem blir omtalt i avisene. Selv om de alt har utgitt en bok fra før, så er det like stas - og like skummelt - å gjøre det igjen. Kanskje til og med verre. Alle kjenner myten om den vanskelige andreboka (her illustrert nær perfekt av den danske forfatteren Olga Ravn). Så vi roper hurra for disse flinke folka som har gjort det igjen, og gir dem litt plass her på sida vår. Vi har spurt: hvordan det var å skrive andreboka, var det like vanskelig som med den første? Var det verre? Og ikke minst: Har du planer om å gjøre det igjen (og igjen)? Her er den fine historien vi fikk fra Birger Emanuelsen (debuterte med For riket er ditt, 2012):

Samme dag som jeg lanserte min første bok, fødte min kone vår første sønn. Derfor husker jeg ikke lanseringsfesten, de første anmeldelsene eller stort annet fra den tiden. Jeg husker min kone, og jeg husker min sønn, og jeg husker at jeg skrev på det jeg visste ville bli min neste bok. Det ble den ikke. Jeg forkastet først den ideen, så enda en og enda en og enda en. Den følelsen var vanskelig. Jeg har skrevet siden jeg var altfor ung, men sendte aldri noe inn før debutmanuset, med unntak av noen dikt til Vinduet i studietiden. Det høres kanskje rart ut, men det var først i arbeidet med førsteboken at jeg forstod hvor viktig forpliktelsen var. Ikke forpliktelsen til å skrive, den hadde jeg, men forpliktelsen til det jeg skrev. Frem til da hadde jeg levd i en pussig, men nokså behagelig tilstand; jeg skrev og skrev, noe av det var kanskje både godt og interessant, men det fantes ikke plass til andre lesere enn meg selv i det. Det var idiotisk nok først da jeg tenkte «yikes, nå fyller jeg snart 30», at forpliktelsen dukket opp, og da skrev jeg For riket er ditt på en drøy måned. Derfor følte jeg virkelig at jeg hadde forstått noe i arbeidet med debuten, lært mitt shibboleth, og at det herfra og ut ville være enklere. Jeg ble naturligvis helt fra meg da jeg innså at det ikke var tilfellet, og at jeg igjen måtte begynne på begynnelsen. At jeg igjen måtte lete frem et stoff, personer, historier, formuleringer; at jeg kunne planlegge like lite som før, at jeg måtte stole på at boken steg frem fra alt arbeidet, nesten uten at jeg merket det. Det er improvisatorens angst, tror jeg. Jeg vet det har dukket opp før, men dukker det opp igjen? Tar teksten en interessant vending denne gangen? Forstår jeg det om så skjer?

Omgivelsene mine hadde også forandret seg. Jeg kunne ikke lenger stå opp grytidlig for å skrive, for jeg stod allerede grytidlig opp med sønnen min. Derfor måtte jeg skrive i små lommer av tid. En time her, en kveld der, en sjelden helg, en enda mer grytidlig morgen. Men etter hvert som en troverdig stemme begynte å vise seg i teksten jeg arbeidet med, økte også min egen forpliktelse, og med den: viljen til å stjele tid fra andre. Så lommene av tid ble større og flere, og jeg tok igjen arbeidet og boken på alvor. Og så har jeg en fantastisk kone, og da hun og lillemann reiste på fjellet i påskeferien, tok jeg med meg poeten Dan Aleksander Andersen til en hytte langs sørlandskysten. Der arbeidet vi en uke, og siden jeg ikke vil bli tatt for å romantisere, skal jeg ikke nevne at hytta er beregnet for sommerbruk, og at vi måtte slå hull i islaget over brønnen, varme oss med tepper og skrive i lyset fra parafinlykter (det siste er ren løgn). Resultatet ble uansett hans tredje bok (diktsamlingen Mirakelet) og min andre, romanen Fra jorden roper blodet.

Etter andreboka trakk jeg forpliktelsen enda lengre. Jeg kunne bære to, men ikke tre staur, og i valget mellom karriere, familie og skriving, valgte jeg bort det første og sa opp jobben som forlagsredaktør. Jeg skriver nå på min tredje bok, venter mitt andre barn og jobber deltid som norsklærer. Herfra blir det bare vanskeligere.