Den jævla naboen

Frank O'Hara

Frank O'Haras plan A var å bli komponist skråstrek konsertpianist. Sånn ble det ikke. Etterhvert tok poesien over, og en ting han fant ut om seg selv som poet – hvis dette er sånt man aktivt finner ut – er at han kunne skrive et langt dikt på kun kort tid. Eller lire dem av seg, som det litt nedsettende heter, som er uttrykket naboen til Frank O'Hara, da han bodde i Boston på femtitallet (en ikke navngitt nabo, så kan være hvem som helst), brukte om den gryende kunstneren i leiligheten ved siden av: «I was never sure how good I thought anything could be that was just tossed off» (kilde: City Poet, The Life and Times of Frank O'Hara, Brad Gooch). Som er en stadig pågående diskusjon blant kritikere og lesere. Hvor bra kan et dikt være hvis det bare tok forfatteren elleve minutter? Eller en novelle på førti? Eller en roman på et døgn? Skal ikke kunsten være langsom og vanskelig? Et resultat av et utall avgjørelser og avveiinger? Hvor mye hurtighet er tillatt i kunsten? Ifølge naboen til O'Hara, ikke så veldig.

Relaterte artikler