F°

Den flate prosa

Vi kjenner alle sagastilen: kort, knapp, fyndig – nøkternt refererende også i rekapitulasjonen av drap og kvestelser. Det gamle testamentet er ikke mindre hardkokt. I gjengivelsen av Moses' krig mot midjanittene, hvor hærføreren ikke akkurat respekterer Genève-konvensjonene (Moses: «Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn»), er selve slaget unnagjort på et par setninger. Deretter beskrives fordelingen av krigsbyttet i sju samfulle avsnitt. Humanitært utenomsnakk er det heller ikke mye av i Vladimir Sorokins Roman fra 1994. Boka legger i vei som en klassisk russisk pageturner, men stilkonvensjoner står for fall når hovedpersonen – kalt Roman – tar til å myrde sine bryllupsgjester én etter én, pr. øks. Da kan et avsnitt for eksempel se slik ut (oversettelse ved Hege Susanne Bergan): Roman gikk bort til peisen. Ytterst på peisen lå Pjotr Gorokhov. Roman tok ham i armen og trakk i ham. Pjotr Gorokhov falt ned fra peisen. Roman slo ham i hodet med øksen. Pjotr Gorokhov beveget seg ikke. Roman dro Ivan Gorokhov i armen. Ivan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. Ivan Gorokhov sluttet å gråte. Roman dro Stepan Gorokhov i armen. Stepan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. En lignende flathet gjenfinnes i prosaen til en del unge amerikanske forfattere, den mest framtredende kanskje Tao Lin, som nylig ble oversatt av Audun Mortensen. Mindre profilert er Zachard German, som i debuten Eat When You Feel Sad (2009) følger SVO-språkenes grunnformel med absurd konsekvens. Her fins knapt en setning som ikke innledes med et subjekt, etterfølges av et verbal og avsluttes med et objekt (til nød et adverbial eller et predikativ). En eksistensielt ladet situasjon i hovedpersonen Roberts liv kan f.eks. gjengis slik: Robert is walking. He looks at a building. He thinks «Would I be happier if I lived in that building?» Robert walks into the building where he works. He checks his email. Robert walks outside. He looks at a young woman. She is carrying a tote bag. The young woman's tote bag says «Suicide Squeeze Records». The young woman has black hair. Robert says «Hi». Robert looks at the young woman. The young woman looks at Robert. The young woman walks away. Robert walks into building where he works. Hos Lin og German fins det heller ikke mye «ytre handling» å snakke om. Altså: formen er flat, innholdet flatt. «Dybden» ligger, paradoksalt, i flettverket av kulturelle referanser – den minutiøse opplistingen av konsumerte plater, filmer og bøker. Mens Mosebøkene teller opp israelske stammer, fører Zachary German regnskap over de hyppigst spilte låtene i hovedpersonens iTunes-bibliotek. New shit, kan vi kanskje si, i utgammel wrapping?

Relaterte artikler