Den beste/verste drankeren (1)

Det er ikke sant at alle forfattere drikker som svamper, men det er allikevel sant at de gjør det. En av dem: Jack Kerouac. Han drakk ikke hele livet, og i noen år var han egentlig svært nøktern på flaskeforet, i alle fall mer enn myten om ham skulle tilsi, de åra han reiste rundt de amerikanske landeveiene, nærmest utrettelig, med avstikkere inn i skogen og opp bratte fjell (som kulminerte med en skjebnesvanger sommer som brannvakt på Desolation Peak, her skulle Kerouac finne roen en gang for alle, men falt i stedet inn i uroen en gang for alle). I 1962 skriver han et brev til Carolyn Cassady, kona til Neal Cassady, hvor han først beklager hvordan tida flyr og så lenge siden det er de har møttes, før han kommer inn på den fordømte drikkinga: «Jeg er blitt 40 år gammel.» begynner han. «Og på grunn av tung drikking har cellene mine i bakfylle på bakfylle delt seg så mange ganger at jeg nå ser yngre ut enn jeg gjorde da jeg var 30. Men som Dorian Gray råtner jeg på innsida. Neida, faktisk så trener jeg, drikker god sprit, kommer meg ut i sola, står på hodet hver dag som er godt for alt og føler meg åkei.» Et utmerket eksempel på alkoholikerens særs triste og litt ufrivillig morsomme selvbedrag. Som understrekes ytterligere i samme brev av Kerouacs brennende ønske om ikke å drikke: «Jeg må finne meg et stille og rolig hotellrom på Manhattan og ligge aleine og edru helt til alt er over. Så kan jeg Gud bedre fra VESTOVER.» Det ble med tanken, dessverre.

Relaterte artikler