De rare, de skjeve, de små

skotupper

Så går du forbi en skoleklasse i en liten gate som snart skal bli en bratt bakke, og ser hvordan den inndeler seg selv, klassen, i gjenger og par og troikaer, og kjenner igjen dem som ikke er inndelt men overlatt, som står litt ut til siden og litt bak, de små, de skjeve, de rare, som kikker litt opp og ganske mye ned, på skotuppene, og ikke fikler med mobilen til en kompis men holder seg til magen eller skuldrene, og venter, bare venter, på at ventinga skal være over og timen ferdig, utflukten over, dagen en annen. Du kjenner dem igjen fordi du sto sånn selv en gang og var varm i ansiktet, og klar over de andre og enda mer klar over deg selv. Du husker de som løp imellom og fortalte de mest vanvittige ting til deg. Om hvem du var og hvem du ikke var. Og du kikka ned og aksepterte det vanvittige, aksepterte forskjellene på dem og deg. Du visste ikke da (selv om du egentlig visste det) at også du skulle bli eldre, og vokse fra deg selv og en dag gå forbi noe som ligner på deg og klassen din og mellomløperne og stoppe på den andre siden av veien og se deg tilbake og tenke på Mona Høvrings roman Camillas lange netter: «Jeg snakker nå om den evige, for alltid uløste gåta om middelmådighetas overlegenhet. Denne overlegenheta er litt den samme som den man finner hos bregnene, de trives og kneiser fordi de er mange på den plassen de har sikra seg. Om bregnene kunne snakke, er jeg sikker på at de ville snakke hånlig om andre vekster som tillot seg å forsøke å vokse i nærheta av dem. Men flytt ei bregne til en plass der edlere vekster hører til og elskes, så skal dere se.» Og si til deg selv: Så hold ut, kompis. Og si: Her kommer jo fredagskvelden og lørdagen. Ingen skole, ingen jobb. Her kommer det vi kan gjøre noe med.

Relaterte artikler