– De kunne vært oss, vi kunne vært dem

I kveld gjester Flammeforfatter Linda Klakken Litteraturhuset i Wergelandsveien for å snakke med Morten Strøksnes og Karin Haugen om Amerika og de mange veiene der borte og den gode beatlitteraturen derfra. Programstart er 19:00, men dørene er åpne hele dagen og gratis er det også, så hvorfor ikke ta seg en tur. Lese litt, lytt litt, det blir fint. I skyggen av EM og Tinghuset og alt annet. Vi tok oss en liten forhånds-pep med Linda.

FF: Det har gått halvannet år siden Den siste beatpoeten (DSB) kom ut, er du fornøyd sånn i etterkant, noe du ville gjort annerledes?
LK: I forordet til DSB skriver jeg at boka ikke er ment som et oppslagsverk over de litterære strømningene i USA på 50- og 60-tallet, men et personlig møte med poeter og steder som har betydd mye for meg gjennom slutten av tenårene og inn i tyveårene. I så måte er jeg glad for å ha truffet en rekke mennesker som jeg ellers aldri ville ha kommet i kontakt med. Jan Erik Vold på Bristol, han er jo et vandrende leksikon. Fin fyr. Hipp, lojal. Helen Weaver, Jack Kerouacs eks-kjæreste, setter jeg veldig høyt fordi hun var like håpløs som meg. Jeg kjente meg igjen i hennes opplevelse av å være en ung kvinne på jakt etter en slags retning i tilværelsen; hvem er jeg og hvor skal jeg? Å sitte i biblioteket til Jón Sveinbjørn Jónsson var også sterkt, og jeg er glad for å ha fått muligheten til å få et glimt av ham som person gjennom engasjementet han formidlet i notatene og brevene til sine amerikanske helter som Ferlinghetti og Ginsberg. Og jeg er glad for at jeg gikk til Golden Gate Bridge, selv om det var bedre å sitte på stranda om kvelden og se bort på de myldrende lysene fra Financial District. Jeg er glad for at jeg oppsøkte folk, snakket med dem, og for at jeg turte å åpne meg, uten å tenke på om folk så opp eller ned på meg. Hvis jeg skulle gjort noe annerledes, skulle jeg besøkt Gary Snyder, som bor ved foten av fjellene i Sierra Nevada.

FF: Har beatlitteraturen forandra seg for deg i etterkant?
LK: Beatlitteraturen har gjort personene bak bøkene tydeligere for meg, tror jeg. Jeg ser slitet og sorgen som ligger bak diktene. Og gleden, kjærligheten og begjæret. De rutete skjortene de gikk med ser vi jo overalt på løkka nå. Skjønner du? De kunne vært oss. Vi kunne vært dem. Jeg har ikke lest så mye beatlitteratur etter at jeg kom hjem. Vet ikke hvorfor.

FF: Du skriver også skjønnlitterært, men frister essaysjangeren/reisesjangeren til gjentagelse?
LK:Ja, jeg hadde lyst å reise til Krakow og intervjue Wislawa Szymborska i sin tid. Hun røykte jo som en skorstein, visste du det? Jeg er glad i essaysjangeren, men skriver kun om ting eller folk jeg liker. Det er den røde tråden i alt jeg gjør. Før satt jeg på soverommet og ringte til poeter som Robert Bly og eksen til Bob Dylan, Suze Rotolo. Bare for å si hei, høre åssen det gikk. Kanskje jeg burde begynne å ringe folk igjen.

FF
: Har du fortsatt kontakt med Ferlinghetti?
LK: Nei, Ferlinghetti har jeg ikke snakket med siden. Da jeg traff ham, følte jeg meg utilpass fordi han svarte så kort på spørsmålene mine. For meg var det nok å være i samme rom som ham, men jeg måtte jo nesten spørre om noe for å få audiens. Jeg vet at han har vært dårlig en periode, så jeg håper at han har kommet seg.

FF
: Fikk du virkelig hatten hans?
LK: Jeg fikk med meg en hatt fra San Francisco, men han har jo en gedigen hattesamling, så jeg skal ikke skryte på meg at det var HATTEN. Men det var en hatt.

FF
: Har du lest diktene hans høyt for Ella ennå?
LK: Nei, jeg har ikke lest diktene høyt for Ella ennå. Men her om dagen dro hun These Are My Rivers ut av bokhylla (hun har lekematte inntil en vegg dekket av bøker) og satte seg godt til rette i fanget mitt. Jeg spurte henne om hun ville at jeg skulle lese for henne, men jeg kom ikke lenger enn til «These are my...» før hun hoppa ned igjen.

Stikk innom Litteraturhuset i aften altså, for mer gull fra Linda og kompani.

Relaterte artikler