– De fleste av oss tror vi gjør så godt vi kan

Litt tidligere i høst debuterte Thomas Espevik med romanen «Hva ville Johannes gjort?» (HVJG?) En roman om en gutt som blir en mann som tror på Gud. Og en del andre ting. En roman som mange allerede har sagt og skrevet mye fint om. Vi tar en liten prat med debutanten vår og skjærer like godt til benet først som sist.

NØH: Er du troende, Thomas?
TE: Ja. Og tvilende.

NØH: På hvilken måte vil du si HVJG? tar stilling til spørsmålet om tro og å leve i tro?
TE: Johannes blir født inn i en familie hvor Gud, Jesus, engler, himmel og helvete er en del av virkeligheten. Etter hvert som han vokser opp, finner han ut at det ikke er slik i alle andre familier. Som voksen tviler han mer på troen sin enn på Gud. Fra det ene stadiet til det andre, ligger det selvfølgelig mye som tar stilling til spørsmålet om det å tro. Foreløpig har jeg erfart at folk leser boken ganske forskjellig, og det er jeg såpass godt fornøyd med at jeg ikke skal legge noen føringer for nye lesere.

NØH: På hvilken måte vil du si samtidslitteraturen generelt gjør det?
TE: Jeg opplever, heldigvis, at det finnes så mange forskjellig bøker at det er helt umulig å svare på hvordan samtidslitteraturen generelt tar stilling til spørsmålet om tro. Men det jeg heller kan gjøre, er å nevne en bok om tro som virkelig har rusket tak i meg. Da må jeg tilbake til Sigbjørn Obstfelders En præsts dagbog. En mer gripende sannhetssøken har jeg aldri lest. Og det er vel ikke noe annet enn skjebnens ironi at boken starter slik: «Hvad vil der stå ved enden af denne bog? Vil jeg være kommet til noget resultat? Vil der være klarhed hos mig?» Ja, hva skulle det stå til slutt? Ble det klarhet hos presten? Hos forfatteren? Det får vi jo aldri vite, for 33 år gamle Obstfelder døde av tuberkulose før han ble ferdig med boken.

NØH: Er Johannes en fin og velfungerende gutt, sånn du ser det?
TE: Han er fin og velfungerende, ja, det må vi vel si at han er, for han er jo bare åtte-ni år, i hvert fall i den første delen av boken, det må vi ikke glemme. Vi må heller ikke glemme at han hopper uti elven da fiskekroken til kompisen sitter fast. Men, altså, han er slem også. Det gode som han vil, gjør han ikke. Og kanskje han ikke bare vil det gode. Jeg synes Ingvild Bræin beskrev Johannes og vennegjengen godt i anmeldelsen i Dag og Tid, da hun kalte dem for «sadistiske godgutar».

NØH: … og gjør foreldrene hans så godt de kan?
TE: De tror det selv i hvert fall, slik de fleste av oss gjerne tror at vi gjør så godt vi kan. Men gjør vi egentlig det? Som regel ikke, vil jeg si.

NØH: Hvordan har erfaringen med å jobbe fram ditt første romanmanus vært?
TE: Jeg var så heldig at jeg gikk på Forfatterstudiet i Tromsø da jeg kom ordentlig i gang med denne boken. Dermed fikk jeg mange muligheter til å diskutere og problematisere tekstene allerede på et tidlig stadium. Og så kom jo du inn i bildet så fort jeg var ferdig i Tromsø. Heldig der også, må jeg si, for du hadde et nytt blikk som utfordret meg i en ny nødvendig retning.

NØH: Du har kanskje tenkt/håpt at du skulle debutere skjønnlitterært en dag, er du overrasket over at det ble denne boken?
TE: Ja, jeg har både tenkt og håpt! Men det føles, av en eller annen grunn, ganske naturlig at det ble denne boken. Det handler nok om at jeg har brukt noen år på å skrive den.

NØH: Tittelen peker først og fremst på et menneskes handling, hva han eller hun eller du og jeg gjør, er det her troen først og fremst skal manifestere seg, syns du, eller er det mer i det stille, i tanken og det reflekterende arbeidet?
TE: «Ja takk» svarer Ole Brumm på spørsmålet om han vil ha honning eller melk. Og jeg må nok svare det samme her. Ja takk til tro som manifesterer seg i handlinger, men også ja takk til tro som foregår i det stille, i tankene og det reflekterende arbeidet.

Relaterte artikler