David Bowie først ut på Flamme i 2019

Knapt har stjerneskuddene fra nyttårsfeiringen slukket før vår første bok i det nye året er på lager. David Bowie – det siste intervjuet og andre samtaler inneholder åtte intervjuer og lanseres 8. januar – på det som ville vært Bowies 72-årsdag. Som intervjuobjekt var Bowie påfallende smart og orientert – og stilte gjerne de beste spørsmålene selv. Ofte gled intervjuene over i samtaler. Flamme tok gladelig en overskuddsprat med oversetter av boka, Heidi Sævareid.


FF: For tiden har jeg faktisk ikke så lyst til å snakke om musikk når (når, ikke hvis) jeg skal snakke om David Bowie. Hva med deg, som har oversatt disse intervjuene som utgjør denne lille boken – som vi ikke ville vært foruten?


HS: Enig. Jeg har selvsagt tenkt mye på og snakket mye om Bowie i det siste. Ikke for det, det har jeg gjort siden jeg kjøpte min første Bowie-plate, som var «Heroes». «Jeg oversetter en Bowie-bok,» sier jeg til folk, mest for å gi meg selv en mulighet til å snakke om Bowie, og så begynner jeg gjerne å legge ut om helt andre ting enn musikk – for eksempel om hvor kvikk og skarp han var som intervjuer.


FF: Her må jeg faktisk raskt på banen og tildele deg et tidlig gult kort! Bowie er skarp som «intervjuer»?


HS: Først får du et gult kort tilbake, for å avbryte. Særlig presis er du heller ikke, til å ha vært redaktør for denne boken. Jeg får ellers ta imot dette gule kortet – det har jo fløyet en del gule kort begge veier i denne prosessen. Joda, det er selvsagt først og fremst Bowie som svarer på spørsmål. Men jeg vil likevel trekke frem de intervjuene som er mer samtaler enn rene intervjuer – der hvor han later til å være langt mer interessert i hva motparten har å komme med enn å legge ut om seg og sitt. Og han stiller altså gode spørsmål! Det synes jeg sier noe om ham som skapende, tenkende person. For går det ikke an å si at god kunst ofte handler om å stille gode spørsmål?


FF: Absolutt, like enig som når noen sier at Low er det aller beste albumet. Beklager avbrytelsen. Fortsett!


HS: Ja, Low er nok det beste. De dagene det ikke er «Heroes» eller Hunky Dory. Eller faktisk Young Americans. Uansett, det jeg mener, er at det ofte er verbalt – i samtalesituasjoner – at Bowie er på sitt mest spennende. Ikke at han ikke snakker interessant om sitt eget arbeid – det gjør han, jeg holdt på å si nødvendigvis – men når man opplever ham i samtale med andre skapende mennesker, som klesdesigneren Alexander McQueen, multikunstneren Tracey Emin eller beatforfatteren William Burroughs i denne boken, blir det ekstra tydelig hvor mange strenger han har å spille på. Spørsmålene Bowie stiller, er gjerne bedre enn de han selv får. Sånne ting tenker jeg på når jeg tenker på Bowie – etter å ha jobbet med disse tekstene fra engelsk til norsk.


FF: Dette er vel noe som gjør flere av tekstene i denne boken til noe mer, gir dem det lille ekstra. De blir samtaler, interessante og til dels rørende møter mellom mennesker?


HS: Det er få tradisjonelle intervjuer i denne boken, og det er vel også noe av grunnen til at jeg mener disse intervjuene, eller samtalene, hører hjemme mellom to permer. De er en form for samleobjekter. De enklere og kortere snuttene, som det «første» og «siste» intervjuet, er mest Bowie-kuriosa for den ihuga fanskaren.


FF: Ja, og det «siste intervjuet» er jo heller ikke et ordentlig intervju, men et kort promointervju for Extras-serien til komikeren Ricky Gervais, der Bowie gjorde en cameo i en av episodene. La oss heller snakke om de tekstene som er «samleobjekter», det var fint og treffende formulert. Man får til tider være den berømmelige flua på veggen her, og så har man altså slumpet til å fly inn det aller beste vinduet. Fritt for å være 70-tallsflua som fløy inn til Bowie og Burroughs!


HS: Opplagt bedre å være flue på veggen enn å være journalisten Craig Copetas, som fikk oppdraget med å holde styr på Burroughs og Bowie, der de drikker seg dypt ned i vinflaskene. Men den rødvinsmarinerte fabuleringen til tross – Bowie viser seg allerede her som både skarp og fremsynt. Han forutser for eksempel hvordan tv-mediet kom til å utvikle seg. Publikum må få total valgfrihet, sier han, og det har vi jo i dag, med Get-boks og Netflix og tilgang til det meste, hvor som helst og når som helst. På 90-tallet traff Bowie blink igjen, da han i et etter hvert ganske så berømt tv-intervju helt presist forutså hva internett vil gjøre med verden. Synd at det intervjuet ikke er med her!


FF: Kan du gjengi noe fra det? Når var dette intervjuet, og i hvilken sammenheng?


HS: Det var på BBC Newsnight i 1999, altså da internett fortsatt var i sin spede begynnelse. Internett var da vel bare et verktøy? mente journalisten. Nei, svarte Bowie. Internett var en alien lifeform! Og mediene ville komme til å endre seg til det ugjenkjennelige, med fullstendig utvisking av grensene mellom bruker og tilbyder. Ifølge Bowie sto man på terskelen til noe fantastisk og skremmende. Han er oppglødd der han sitter og snakker, men man får inntrykk av at han frykter at internett kan komme til å utvikle seg i helt feil retning. Og han fikk for en stor del rett – med tanke på fake news, livestreaming av vold og russiske trollfabrikker og så videre.


FF: Det er temmelig presist fra hans side, ja, nesten synsk! Som du sa, synd at dette ikke er med her. Men – vi har jo faktisk et eget norsk innslag, som ikke finnes i originalboken eller andre oversettelser: det famøse intervjuet Vera Kvaal gjorde med ham for NRK i 1990. Et intervju som på YouTube klassifiserer til å være med under fanen «David Bowie gets annoyed»?


HS: Ja, det er vel opptil flere klipp fra NRK-intervjuet i «Bowie gets annoyed»-kavalkaden, men nå som jeg har jobbet med det, har jeg faktisk begynt å lure på om det egentlig hører hjemme der … For er han egentlig ekte annoyed? Han ser for så vidt ganske utålmodig ut, men ellers er han vel humoristisk, smilende og …


FF: … du mener sexy?


HS: … nærmest barmhjertig med den famlende, unge journalisten? Han gjør sitt beste for å svare skikkelig, og er rask til å forstå hvor hun vil, og spør når han ikke har peiling på hvor hun er på vei. Når det er sagt, så er det klart at man blir ganske svett av dette intervjuet!


FF: The Ever So British Gentleman skinner klart gjennom, selv om han åpenbart er temmelig vrang og irritert.


HS: Ja, det er vel derfor man blir ekstra svett … Det hadde vært lettere om han hadde oppført seg som en drittsekk. Hvilke andre intervjuer skulle du gjerne hatt med i boken?


FF: De intervjuene vi aldri fikk, kanskje? Altså fra hans «tause år», etter at han trakk seg tilbake fra offentligheten på midten av 2000-tallet og frem til han døde. Denne tause perioden er noe jeg oppriktig savner å vite mer om, fra ham, høre hva han tenkte. Kanskje det rett og slett skyldes noe så enkelt som at jeg savnet stemmen hans, ikke fikk se ham prate? Han ble neppe mindre klok med alderen. Sukk, alle intervjuene vi aldri fikk. Dessverre, dessverre. Eller?


HS: Jo, men på den annen side, kanskje heldigvis? Begeistringen for The Next Day og Blackstar ville kanskje ikke vært den samme hvis han hadde snakket dem opp og ned i forbindelse med utgivelsene. Her i boken har vi med et Rolling Stone-intervju fra 1987 hvor han snakker ganske grundig – i betydningen positivt – om Never Let Me Down. Det er gøy å merke den oppriktige begeistringen hans og interessant å lese i etterkant, når man vet hvor lite minneverdig dette albumet endte opp. Det er på en måte noe fascinerende ved at han ikke gjorde det i forbindelse med Blackstar, selv om jeg selvsagt også dør etter å vite hvilke tanker han gjorde seg om dette albumet. Jeg vet ikke? Det er antakelig en mystikk her som vi liker å dyrke.


FF: Jeg tror likevel jeg skulle tålt om han hadde snakket om akkurat disse to platene.


HS: Hvor var du da «Where Are We Now» plutselig dukket opp i 2013? Eller – hva følte du?


FF: Av alle ting på bussen, grytidlig om morgenen, på vei til jobb. Lykkesjokk, i tungt januarmørke. Jeg husker at jeg ikke våget å høre sangen før jeg var på kontoret og kunne lukke døren og sitte for meg selv. Og spenningen, blandet med det innstendige ønsket om at sangen måtte være bra, ja, behovet for at den ikke var middelmådig.


HS: Du slapp å bli skuffet?


FF: Absolutt, og apropos dette med digital tilgjengelighet – den sangen hørte jeg overalt, til alle døgnets tider. Den kunne ikke spilles ofte nok. Og så den finten han serverte oss, hvordan stemmen hans hørtes så sliten og brusten ut, helt i starten, når han synger «had to get the train, from Potsdamer Platz»? Det hørtes virkelig ut som om stemmen hans sang på siste vers. Det hadde han det nok ganske moro med. Han sang så klart fortsatt som en gud, det hørte vi da albumet kom.


HS: Selv kan jeg huske at det var først det året at jeg tippet over i virkelig fanatisk Bowie-dyrking. Og så husker jeg at jeg ble grepet av lojaliteten til alle de som bidro til den nye musikken. De ble bedt om å holde på hemmeligheten, og det kom ikke ett ord, fra noen.


FF: Ja. Et tydeligere tegn på å være elsket er vel vanskelig å finne.


HS: Det var rørende å lese hva bassisten Gail Ann Dorsey sa om ham i et intervju med Rolling Stone etter hans død. Når hun sier at han var «a really gracious, gracious man», så ligger det mye kjærlighet i det. Og det går jo igjen fra alle som fikk jobbe med ham.


FF: Jeg husker en natt, bare noen dager før han døde, der jeg hadde en oppglødd, tydelig drøm hvor Bowie fortrolig fortalte meg at Blackstar kun var så kort fordi han hadde fem andre plater på gang, som skulle slippes hvert år fremover.


HS: Drømte du virkelig dette? Jeg er imponert. Mine Bowie-drømmer har for så vidt også vært wish fulfillment-drømmer … Nok om det. Jo – tenk på alt vi kunne fått, men tenk på alt vi fikk. Vi har til og med fått en leseliste fra Bowie. I 2013 ble Bowies topp 100-bøker offentliggjort i forbindelse med David Bowie Is-utstillingen i Ontario i Canada. Den listen er deilig lesning for bokmennesker. Det går i Ed Saunders, Julian Barnes, Bruce Chatwin, Junot Diaz, George Orwell, Yukio Mishima, Anthony Burgess … Selvsagt hadde Bowie god litterær smak.


FF: Sønnen hans, Duncan, har til og med startet en Bowie-bokklubb, med nettopp disse hundre bøkene. Jeg tror de har kommet en håndfull bøker på vei. Verdt å merke seg at Burroughs ikke fikk innpass i det gode selskap. Det skulle han ha visst!


HS: Selv merker jeg meg med en viss skuffelse at leselisten hans er ekstremt mannstung. Den teller bare i overkant av ti kvinnenavn, blant annet Susan Jacoby, Muriel Spark, Angela Carter, Fran Lebowitz og Camille Paglia.


FF: «Jeg er en standhaftig ingenting-ist», sier Bowie i ett av intervjuene her, der han blir spurt om hvorvidt han er feminist?


HS: Ja, men det holder jeg ikke imot ham, mitt kritiske blikk på leselisten til tross. Her handler det nok om en gjennomgående motstand mot å bli satt i bås. Den tendensen har man for øvrig sett i hele hans karriere. I samme intervju kommer han forresten med en treffende analyse av den britiske folkesjelen, som han mener er anti-revolusjonær. Bowie hadde det med å komme med skarpe analyser, selv i de mest lettbeinte intervjusettinger.


FF: Kanskje det er derfor han så ofte oppleves aktuell og frisk?


HS: Vi to synes i alle fall at han alltid er det? Og vi kan sikkert snakke fornuftig og kunnskapsrikt om Bowie og det han skapte, men vi må vel innrømme at vi først og fremst er banale fans. Var det ikke en hjerte-emoji du sendte da jeg fortalte deg at jeg hadde vært på fest med en som vokste opp med jevnlige besøk fra Bowie?


FF: Soleklart gult kort til meg. Nesten rødt.


HS: Soleklart gult, ja – du har glemt at du fikk et gult kort i sted? Og at to gule er rødt.


FF: Det første kortet var ytterst tvilsomt, vil jeg forsvare meg med. Og gult og rødt blir oransje. Akkurat som coveret til Low!


HS: Ok, du skal få slippe rødt. Forresten pussig at du nevnte Low igjen. Tilbake til denne personen jeg traff på fest, så var faren hennes venn med Brian Eno – som jo produserte Low – og hun hadde ikke skjønt at David var berømt før hun var godt oppe i tenårene. Hun kunne også fortelle at David var smart, snill og morsom, at han ga bjørneklemmer og alltid luktet godt. Dagen etter fant jeg ut at en venn av meg har en venn som pleide å lufte hund med Bowie i New York.


FF: Så bittert nok har Bowie altså vært rett rundt hjørnet hele tiden, uten at vi fikk lekt med ham. Godt vi kan trøste oss med musikken hans, og alle bøkene om ham. Men en selvbiografi, det fant han ikke verdt å sette av tid til å skrive?


HS: Ikke at det ikke kom tilbud. I det nevnte intervjuet med Rolling Stone i 1987 blir han spurt om akkurat dette, men avviser blankt at han noensinne har vært fristet. Bowie slår meg i det hele tatt som en person som var uinteressert i rampelyset, i alle fall i de senere årene. Han uttalte blant annet at det eneste berømmelse var verdt, var å kunne få bra bord på restauranter.


FF: Så disse intervjuene er det nærmeste vi kommer en selvbiografi, rett og slett?


HS: Det kan du godt si. Og det gjør godt å lese noe som kom direkte fra ham. Det er sikkert flere enn meg som får stemmen hans i hodet mens de leser.


FF: Og ikke minst får lyst til å sette på en plate. Så da blir det vel Low, da.


HS: Nei, nei, nei. Det blir «Heroes». Eller ...


Relaterte artikler