Dager derpå (1)

skål, Kerouac

Det kommer alltid en dag derpå. Det vet vi. Det visste vi. Da festen skal ut av kroppen. Da veskebalansen må gjenopprettes. Og kanskje særlig søndag. Men egentlig hvilken dag som helst. Og forfattere skal, etter manges sigende, ha et evig uavklart forhold til overdrevne inntak av alkohol. De drikker, med andre ord. Som kanskje er sant, kanskje ikke like sant som det er virkelig—men at noen forfattere har bøtta nedpå opp gjennom er det liten tvil om. En av dem: Jack Kerouac. Han, ja. Som drakk seg i hjæl i 1969. Men var allerede veldig godt i gang i 1958, da han pendla mellom mor på Long Island og fester New York, og hadde en semi-kjæreste som het Joyce Johnson. Johnson ga for noen år siden ut Door Wide Open (Penguin, 2000), en samling brev⁄ kjærlighetsbrev, med utfyllende handlingsreferat, hvor hun gjør rede for året sammen med en nesten alltid dritings Kerouac. I mai i 1958, da forholdet er iferd med fisle ut, og Kerouac en stadig større kjendis, som drikker mer og mer, og sliter voldsomt mentalt, forsøker Johnson så godt og unnskyldende hun kan, å få typen til å skjerpe seg: 

«Jeg er lei meg for at du blir deprimert av å tenke på New York når du er hjemme. Men, kjære, og tilgi meg ordentligheten min, jeg tror det er all den drikkinga—ikke drikking i seg selv men mengden du heller i deg. Du er som kattene mine, du klarer ikke å stoppe. Det er desperat, despotisk drikking—som om verden skal gå tom for whisky i morgen, men du, den skal ikke det, vet du. Hør her, når du kommer til NY i oktober, prøv følgende—spis en skikkelig god middag et sted, med kanskje et glass vin eller to, og hold deg til øl etter det. Det var de to vinflaskene som bikka deg over sist. Og så, for ikke å føle deg så skitten, ta med deg ei rein skjorte og et par pysjamasbukser neste gang—det er ekkelt å leve i de samme klærna i tre dager, ufyselig, kjære deg. Huff, ikke bli irritert på praktiske, besteborgerlige Joyce nå, men tenk litt på det.»

Som det kan godt hende Kerouac gjorde, men ikke tok til følge. Han fortsatte som han hadde begynt, og falt som sagt sammen i 1969, foran fjernsynet, etter en våt frokost. Triste greier. Men hei, det er søndag og klokka har bikka tolv, så skål, Jack—cheers, kippis, salute!

Relaterte artikler