Cristiano Ronaldo

«You know who» het det i BBCs dekning av onsdagens kamp mellom Portugal og Tsjekkia da Cristiano Ronaldo banka inn 2-1 fra cirka femten meter på innlegg fra lagkamerat Deco. Og BBC har selvsagt rett i det. Det er vanskelig, for den som er interessert i fotball, å ikke vite hvem han er: vingen til Manchester United (enn så lenge), spilleren som mange liker å sammenligne med tidligere storheter som George Best og Diego Maradona. Vi spør panelet hva én slik spiller kan bety for et lag; er det avhengig av ham?; kan han, som det heter, vinne EM alene?; og er han virkelig vår tids Maradona? Les svar fra Karl Ove Knausgård, Linda Skårbrevik Klakken, Harriet Karoliussen, Richard Aarø, Oddmund Vaagsholm og Jens M. Johansson under. Karl Ove Knausgård (balansert forfatter) — Ronaldo vår tids Maradona? I så fall står det sannelig dårlig til med vår tid. Maradonas største egenskap, foruten den eventyrlig myke teknikken, var blikket for spillet, som var så avansert at han kunne åpne muligheter i det som vanlige dødlige ikke ante fantes, og denne uforutsigeligheten, som hele spillet hans var basert på, hva gjorde den? Hele laget bedre. På den måten er Ronaldo Maradonas mosetning. Ronaldo gjør aldri sine medspillere bedre, det er ikke det spillet hans handler om. Det er å gjøre alt på egenhånd. Og siden han er så fantastisk rask, og har et så stort repertoar av finter, og atpåtil scorer mål i fleng, er han naturligvis en spiller som vil høyne kvaliteten drastisk på alle lag han spiller på. Han kan avgjøre kamper på egen hånd, det kunne som kjent Maradona også, men det var ikke derfor det ellers middelmådige Argentina vant VM i 1986 ... Når det gjelder teknikk, er Ronaldos spektakulær, det er det ingen tvil om. Men det er litt med fotballspilleres stil som med forfatteres, balansegangen mellom det som i seg selv er vakkert og det som peker på seg selv som vakkert, er vanskelig. Ta en kikk på argentineren Messi neste gang han dribler i et fjernsynsapparat nær deg: hva gjør han egentlig? Han glir jo bare forbi. Den ene etter den andre glir han forbi, uten synlige anstrengelser. Slik spilte Maradona også. Se så på Ronaldos finter. De er innterpet en million ganger, det ser man på det stive, nesten mekaniske ved dem, og et sus går gjennom publikum, men det er noe han tyr til, noe som har vært der på forhånd, innøvd. Var Fløgstad i faktahelvetet, er Ronaldo i fintehelvetet. Maradonas kunst oppstod alltid der og da, det var i en mye større grad basert på improvisasjon. At Ronaldo så lett blir sutrete og hevngjerrig når han blir stoppet, hører med til hans karakter som fotballspiller, for han vil vise seg, og når han ikke får det, blir han sur. Er det noen på Portugal som minner om Maradona, er det Deco, på Italia Pirlo, for selv om de naturligvis ikke når ham til støvleskaftene, glir de alltid forbi en mann eller to, nokså langsomt, igrunnen, av og til nesten dovent, i alle fall når det gjelder Pirlo, for å skaffe rom nok til å legge den enkle pasningen som kan åpne forsvaret. Spørsmålet for Portugal vil før eller siden bli om de har kvaliteter nok til å styre og vinne en kamp med Deco og Ronaldo nøytralisert? Bortsett fra de første ti, femten minuttene, klarte Tsjekkia det i en time igår. De spilte aggressivt, stanset Deco og tok ut Ronaldo - men så må kreftene ha tatt slutt, for rundt det 60 minutt var det plutselig store rom mellom forsvaret og midtbanen, og Deco gled ut til høyre, la inn skrått bak til Ronaldo, som helt umarkert dunket inn 2-1-målet, og det var det, goodbye Tsjekkia. For resten av kampen satset de så dumdristig offensivt at 3-1-målet var sikkert tyve minutter før ballen lå i nettet. Tyskland vil neppe gå tom etter en time, så det blir prøven, i kvartfinalen eller sannsynligvis semifinalen. På den andre siden, i gruppe C og D er jo kampene mye mer spennende. Det er jo sånn når man ser fotball, hver kamp har sin egen verdi, befinner seg på sitt eget nivå, som har noe interessant å by på uansett - selv en 6. divisjonskamp har det - til man plutselig ser en kamp som befinner seg på et slikt nivå at alle andre blir satt i skygge. Nederland-Italia var en slik kamp for meg. Hvor mange år siden er det Nederland spilte så bra? Med så stor fart, så stor kraft, så stor presisjon? Kontringsmålet til 2-0 var jo helt fantastisk. Nå var ikke motstanden allverdens, men det vil den jo bli, enten imorgen, mot Frankrike, som bare spilte for halv maskin mot Romania, men som kan bedre, må kunne bedre, eller så mot Spania, som de da kommer til å møte i kvartfinalen eller semifinalen. Antageligvis semifinalen, for det ser jo ut som om de kommer til å vinne sine respektive grupper. — Men hva var spørsmålet nå igjen? Linda Skårebrevik Klakken (forfatter, Messianer og en hårsbredd fra å komme med i EM-troppen for U17-landslaget i sin tid) — Så lenge han putter mål for United, er jeg glad i Cristiano Ronaldo. At han til stadighet hinter om at han har lyst til Madrid fordi det er dårlig vær i Manchester, setter jeg på kontoen for hårreisende feilpasninger. Blir ikke overraska om han blir kåret til Årets Spiller av FIFA. Han har briljert for United og i Champions League, men jeg synes Lionel Messi er vår tids Maradona. Cristiano Ronaldo er Cristiano Ronaldo, og det må jo være bra? Han kan dra med seg Portugal helt til finalen, men møter tøff konkurranse fra lag som Tyskland, Nederland og Spania. Og apropos Spania: Hvorfor er ikke Bojan Krkic med i EM-troppen? Kjekt at David Villa gjør det godt, han har vært solid over lang tid for Valencia i Primera Division. Men tilbake til Ronaldo: Han har et sinnssykt rykk og spektakulære overstegsfinter, og selv om han til nå ikke har vært suveren for Portugal, så er han ofte arkitekten bak scoringene. Forestill deg Portugal uten ham. Det går ikke? Nettopp. Harriet Karoliussen (rivaliserende forlegger) — En god spiller har alltid veldig mye å si for et lag. Tenk bare på den svenske eks-proffen som ene og alene førte de svenske forfatterne til seier over de norske (på Lillehammer under litteraturfestivalen, red). Og Ronaldo er selvfølgelig en spiller som hever Portugal, men han har alltid levert best på klubblag og jeg tror ikke han er så brennviktig for Portugal i sin helhet. Men fader han er god, og sur og barnslig. Og han er ikke vår tids Maradona. Ingen kan ta den posisjonen han en gang hadde. Til det var han for god og spillet var annerledes. Richard Aarø (rivaliserende forlagsjef) — Kombinasjonen av fart og finter, målteft, skuddstyrke og hodespill gjør Ronaldo til verdens beste fotballspiller. Foreløpig har vi bare fått se ham ta ut det nødvendige av denne storheten, dermed har vi heller ikke til fulle sett hva han betyr for laget. Truls Dæhlie holder frem Deco som en viktigere spiller i dagens VG, noe som avslører en overfladisk analyse. Deco er faktisk en mer forfengelig spiller enn Ronaldo, som demonstrerte modenhet ved 3-1-målet mot Tsjekkia i går. Ronaldo kommer til å vise sin betydning i kvartfinalen mot Kroatia. Portugal ryker ut i semifinalen, men det kommer ikke til å være Ronaldos skyld. Om han kan bære mytos nok til å fylle en Maradona/Pelé-rolle er et annet spørsmål, dvs. et spørsmål om tid. Oddmund Vaagsholm (forfatter og fotballspiller) — Jeg tror vi nekter å tilkjenne Cristiano Ronaldo statusen som vår tids Maradona eller Pelé fordi han spiller en ubesværet og forfengelig fotball. Han blør ikke, han kaster seg altfor lett, han gestikulerer så lite troverdig, og det er ingen poesi som følger etter ham. Fotballen hans etterlater seg heller ikke et inntrykk av å inngå i vår tids eventyr. Vår tids Maradona er en mørkhudet, fattig, stygg og teknisk briljant kvinnelig fotballspiller, som har omtrentlig samme fysikk som Deco, Rocisky, eller Messi, og kan gjøre halvparten av det noen av de kan. Vår tids Maradona er en middelmådighet, en Paul Potts, en Kurt Nilsen, en John Carew, en Tanzania Star med to bein, han autografsamleren på Tufte som slanker bort 53 kilo og endelig treffer ballen. Nei, faen. Vår tids Maradona er fortsatt Maradona, i de øyeblikkene du ser ham tråkke på ballen i en veldedighetskamp i La Paz elller Berlin, når du ikke skjønner hva som kommer til å skje, eller hvordan, men bare vet det blir magisk. Jens M. Johansson (forfatter av Guds hender) — Portugal er et lag jeg skulle like å heie på, men det går liksom ikke. Som en venn av meg sa: de ser ut som eiendomsmeglere på nattklubb, sett at eiendomsmeglerne gikk i shorts og knestrømper på nattklubb. Men han har et poeng. Ronaldo er en fantastisk spiller, men han er også irriterende. Det virker som om han må ha alles oppmerksomhet hele tiden, også utenfor banen. Er det litt stille rundt ham noen dager, sier han noe kryptisk om hvor han kanskje skal spille neste sesong. Når han skårte mot Tsjekkia, dedikerer han målet til banen. Hva er det for noe? Jeg kan si hva det ikke er: Det er ikke akkurat en «Guds hånd»-kommentar.

Relaterte artikler