F°
Bildetekst: Johan Harstad
Livet er vakkert, sier husveggen. Og vi tenker kanskje på Roberto Benigni i et øyeblikk, marsjerende over konsentrasjonsplassen, men så tenker vi på vår egen Johan Harstad. Fordi JH er en (slags) livet er vakkert-forfatter. For oss i alle fall. Det er noe grunnleggende optimistisk i forfatterskapet hans. Samme hvor trist og forlatt ting måtte bli eller være. Vi ber om bildetekst.
«Livet er vakkert, men det er også urovekkende ofte i rosa, som gjør det hele hakket vanskeligere, mer ubehagelig, uutholdelig til tider, utålelig, et buñuelsk snitt i øyeeplet som gjør det umulig å fokusere uten samtidig å miste oversikten, og det kan vare i uker, i måneder, noen ganger overbevisende alle om at det aldri kommer til å bli bedre igjen. Og sittende ved vinduet mitt om ettermiddagene, med utsikt over parkeringsplassen, kommer jeg ikke unna en stadig voksene klump i magen, skapt av synet av de tre mennene, alltid de tre samme mennene, som hver dag dukker opp for å sjekke skriften på veggen, i håp om at dagen har skiftet farge, til hva som helst, om så til en blåmandag, men som stort sett må traske hjem igjen, gjennom gater som ikke lenger henger sammen, med uforettet sak. Stakkars, stakkars menneskene. Hva skal det bli av oss alle sammen?»
– Johan Harstad, forfatter av bl.a. Ambulanse og Buzz Aldrin...
Relaterte artikler
-
Alt må i kasse fra tid til annen. Alt må i hver sin kasse. Blomster i blomsterkasser. Dagligvare i dagligvarekasse. Post i postkasser. Du kan resten. Og for ikke å glemme: bokkassen. Og bøker i den. Hvor mange ganger blir en gjennomsnittlig bok pakket ned og opp av en bokkasse, tror du? Ganske mange. Og ganske mange blir bare liggende i dem. Stuet bort og glemt. Men ikke V. Neppe V. Den har nok overlevd de aller fleste av sine flyttelass. Thomas Pynchons debutbok fra 1963 er antagelig førstemann fra kassebilen til hylla. Hvis ikke kassa av en eller annen grunn er et bedre sted. Hvis ikke kassa er ei V-kasse, tenker du. Mens regnet siler fra en vidåpen Oslohimmel. Du ser på dine egne kasser og kan ikke huske den bokstaven. Og nå må du finne alle Pynchonbøker i huset og putte oppi. For der må de bo. Så klart. Så klart. Og nå lyner og tordner det. Så klart. Du blar i V. Finner understrekninger overalt: «Life's single lesson: that there is more accident to it than a man can ever admit to in a lifetime and stay sane.» «To have humanism we must first be convinced of our humanity. As we move further into decadence this becomes more difficult.» «It takes, unhappily, no more than a desk and writing supplies to turn any room into a confessional.» Og så klart: «Keep cool, but care.» Men hvor har du lagt regnjakka? Og hvor f*** er paraplyen?
-
Gater i går, veier i dag. Du må ordne et lite ærend og tar deg en pust i bakken i Markveien. Folk på alle kanter. Men ikke alt for mange. Det er sommer, tross alt. Og Norge er i Sverige, eller Danmark, eller hvor som helst. Du lar avisene ligge, du lar samtaler være og titter mer eller mindre blankt på veggen over veien. Markveien. Mark. Og hvem var det igjen? Mark Strand. For et sommernavn! Den amerikanske poets laureate, som vokste opp i Nova Scotia. Som høres ut som noe fra framtida. Du ser for deg strender og gress om hverandre. Gult og grønt. Sol og sjø og strå. Et fabelaktig syn. Og du husker et intervju med MS hvor han sier at han er «avhengig av landskaper,» og at «sommerlandskapene fra Nova Scotia er særlig viktige ... men det er ikke sånn at jeg bare skriver om Nova Scotia, jeg skriver om en verden jeg hele tiden bærer med meg, og nå som jeg bor i Utah er diktene mine blitt mer massive, mindre grønt og blått, mer rødt og brunt.» Og det er fint. At vi bærer hver vår verden med oss. Med hver sine farger, åpenbart. Så hvilken farge har Markveien i dag? Og hvilken farge et halvtomt Norge? Og hvilken farge dette gryende lyset ...?
The Coming of Light
Even this late it happens:the coming of love, the coming of light. You wake and the candles are lit as if by themselves, stars gather, dreams pour into your pillows, sending up warm bouquets of air.Even this late the bones of the body shine and tomorrow's dust flares into breath.
... er det rødt?
-
Vi vet hva amerikanere kaller politiske (særlig) skandaler. En «–gate». Watergate, åpenbart, hvor suffiksen stammer fra. Med et ras av mer eller mindre genuine skandaler siden: Monicagate, Bingogate, Camillagate, Fajitagate, Railgate, Petrogate og så videre. Og det du tenker i dag tidlig, når du pusser tenna, oppe og nede, sytten ganger, er at Colgate høres ut som en skandale. Men hvem er Col? Colin Firth? Phil Collins? Ashley Cole? Nei, nei, nei. Det er Samuel Taylor Coleridge, så klart. Engelskmannen som skrev dikt fra han var åtte år, som gjør skam på alle som måtte mene at forfattere ikke kan samarbeide om bøker ved å skrive Lyrical Ballads sammen med William Wordsworth, ingen ringere og endte livet som narkoman i London. Men hva er skandalen, spør du deg selv når du skyller og gurgler. Hm. Ikke rusmisbruk. Plenty av poeter som har falt for det gamle trikset. Og ikke alt bråket med familien. Heller ikke særlig uvanlig. Og ikke det usystematiske og innfallsrike ved ham. Det er vel ingen last? Så hva er det? Kanskje at vi ikke leser ham lenger? Ja, kanskje det er så enkelt. Leser ting som ...
Scarce any scandal, but has a handle;In truth most falsehoods have their rise;Truth first unlocks Pandora's box,And out there fly a host of lies.Malignant light, by cloudy night,To precipices it decoys one!One nectar-drop from Jove's own shopWill flavour a whole cup of poison.
... som er mogift mot alt.