Bergquist og Haagensens elendige julekalender

den første

du, Kristian, jeg hørte et vers og et refreng av «White Christmas» i dag tidlig, et eller annet innslag på Kulturnytt må det ha vært og programlederen sukka (i etterkant) og sa seg enig med sangen, han også ønska seg hvit jul

jeg sto på halvt på badet halvt på entreen med en for øyeblikket forlatt tannbørste i munnen og hendene ned langs sida og en grinete tanke i kroppen om jula og hvorfor den på død og liv må ha en farge, og hvorfor denne fargen på død og liv må være hvit?

eller blå eventuelt, som Elvis annonser så hjertelig at hans jul av året kommer til å bli fordi hun ikke er der, eller du, da, fordi du ikke er der, julekulene hans er røde og treet er grønt men minnene er blå og snøfnugga som daler så fint der ute det samme

og jeg finner tannbørsten igjen og tenker at jula, denne jula, altså, skal verken være hvit eller blå, eller rød, eller grønn, denne jula skal være ingenting, fargeløs, eller nei! vent litt, vent litt nå, ikke fargeløs, den skal være hudfarga! den skal være ansiktet hennes idet hun våkner Gud vet hvor tidlig den første desember og ikke husker hvor mange ganger jeg har sett henne gjøre akkurat det og ikke lenger bryr seg om at sist gang ble den siste, den skal være snø som daler for andre mennesker

Relaterte artikler