F°
Backstage med Cohen
Peter Lindforss hilser Flamme fra backstage i Globen den femtende oktober, med hånda rundt sin gode venn Leonard Cohen — og hånda til Leonard rundt seg. To gamle venner. Fint å se. Flammes lesere husker kanskje dette intervjuet, hvor Flamme var litt grinete ovenfor Lindforss og boka han nylig skrev om Cohen? Men raust av deg å hilse, Peter. Tipper konserten var knall. Og maten ser god ut bak der.
Relaterte artikler
-
Jeg kjente visst Tore Syvert Moen, jeg bare visste ikke hva han het, eller hvem han var – og nå er han død og bisatt. Men han var en del av gatebildet da jeg som student forserte de fortsatt forlokkende kvartalene på Nygårdshøyden i Bergen. Jeg gikk ofte på ham utenfor Universitetsbiblioteket, eller i snarveien gjennom botanisk hage, eller på plassen utenfor Sydnes. Han ba om noen kroner hver gang, og noen ganger fikk ham, noen ganger fikk han også uten å spørre. Jeg tenkte på ham den gang, og da jeg leste en nekrolog i Bergens Tidende oppdaget jeg at jeg tenker på ham fortsatt, som Filurkatten fra Alice i Eventyrland. På grunn av det kanskje permanente smilet. Og kanskje fordi katten sier ting som: «The proper order of things is often a mystery to me.» Og kanskje fordi han, når Alice påpeker, som jeg også kunne gjort (men aldri gjorde), at han ser ganske lurvete ut, ustelt, bustete, med oppkast på frakken: «You've gone quite mangy, cat ... but your grin's a comfort», svarer sånn: «And you've picked up a bit of an attitude, still curious and willing to learn, I hope.» Som minner meg på at vi må passe på hverandre, ikke dømme, i alle fall ikke forhåndsdømme, og være nysgjerrig, være gode studenter, alltid klar for å lære noe nytt. Men her gjetter jeg. Jeg aner ikke hva slags katt Tore ville vært. Men jeg husker at han var et menneske som ofte fikk forbi meg og ba om hjelp. Og at jeg noen ganger, men alt for sjelden, hjalp litt. Hvil i fred, Tore.
-
Kjære TomasSommeren 2013 lånte jeg mammas varebil for å dra på fisketur. Jeg hadde kjørt litt over en time fra Vatnestrøm til et gammelt sagbruk, øverst ved Tovdalsvassdraget i Åmli. En fiskeplass familien min har brukt i årevis.Jeg drar der om sommeren for å slappe av, bare kaste agnet ut i stryket, vente på at ørreten skal bite, gjerne mens jeg leser i ei bok. Jeg pleier ikke å få særlig stor ørret, men helt grei å steike i panna, to- tre hundre gram. Mamma elsker stekt ørret på brødskiva til kvelds.Det var fint vær. Jeg hadde med liggeunderlag, kaffe på termos og dine dikt og prosa i samling, men hadde glemt agnet. Jeg måtte altså fiske med sluk, noe som krever at jeg må stå oppreist, kaste ut og sveive inn. Jeg bestemte meg for å begynne med en kopp kaffe og lese i boka di. Derfor ble det ingen ørret til mamma den kvelden.Atle