– Av og til blir jeg overrumplet

«Jeg kunne like gjerne lese Donald og Asterix som Hamsun,» skriver Odd W. Surén i sin lesehistorie, hvor han forsøker så godt han kan å styre unna namedroppingen, «for slikt er uten ende», og gir oss i stedet et enkelt og greit kriterie for hva som gir en bok klassikerpotensial. Planen er en sum av tilfeldigheterLitt om hvordan jeg har lest De første skjønnlitterære bøkene jeg leste på egenhånd var «voksenbøker», slike min far hadde kjøpt. Han døde da jeg var fem år gammel, det var det året jeg lærte å lese, men det er formodentlig ingen sammenheng mellom de to begivenhetene, og den vesle boksamlingen han etterlot seg begynte ikke å interessere meg før i åtteårsalderen. Da leste jeg Ulvehunden av Jack London, og den boken gjorde meg til en lidenskapelig leser, jeg ble avhengig av bøker og leste gjerne de samme om og om igjen når jeg ikke hadde tilgang til nye. Litteratur beregnet på min egen aldersgruppe leste jeg først senere, sammen med alt det andre jeg fant i skolebibliotekene på de tre skolene jeg gikk på fra jeg var sju og til jeg var seksten år. I andre klasse måtte jeg forresten krangle heftig med en lærerinne for å få lov til å låne en bok som het Adolf Hitler og det tredje rike. Den hadde nok havnet i skolebiblioteket ved en feiltagelse. Men jeg fikk viljen min. Antagelig lærte jeg mye av det jeg leste, men jeg kan ikke i dag si at det var særlig utvikling i lesningen min. Jeg hadde en opplevelse av at det var noe ekstra med bøkene til Hamsun, for eksempel, men hva dette var for noe, gjorde jeg ingen forsøk på å finne ut av. Jeg kunne like gjerne lese Donald og Asterix, jeg leste kort og godt for å bli underholdt, og underholdt ble jeg, gjennom en barndom som på en måte ble brått avbrutt på et altfor tidlig tidspunkt, men som på andre måter fortsatte urimelig lenge, og egentlig aldri har tatt slutt. Det er kanskje verdt å nevne at underholdningstilbudet ellers var temmelig magert i oppveksten min, vi fikk ikke fjernsyn før jeg var elleve år gammel, men selv om jeg raskt utviklet det man gjerne kaller uheldige tv-vaner da vi først hadde fått apparatet i hus, leste jeg fortsatt like mye som før, og gjerne hele natten lang. Bøkene må ha hatt en virkning på meg som jeg strever med å finne tilbake til i dag, jeg kunne skulke skolen for å lese ferdig en bok, eller helst flere, jeg var virkelig oppslukt. Slik leste jeg i mange år, uten noen tydelig utvikling, det var gourmandens lesning, ikke gourmetens, jeg slukte litteratur og leste uten mål eller kriterier, og det resulterte i en opphopning av fakta og fiksjon der eventuelle gunstige effekter var utilsiktede bivirkninger, men en av disse var åpenbart sterkere enn andre: jeg fikk lyst til å skrive selv, og jeg begynte å skrive tekster som lignet noen av dem jeg leste. Da jeg begynte å skrive, trodde jeg at jeg var radikal, mens jeg i virkeligheten var konservativ, det vil si når det gjaldt litteratursynet. Jeg hadde i alle år lest som om jeg bodde alene i et ganske lite bibliotek, men jeg oppfattet det som verdenslitteraturen. Uten påvirkning fra andre lesende hadde jeg neppe utviklet noen egentlig forståelse for litteratur, bare en intuitiv smak, men flaks og tilfeldigheter dyttet meg hit og dit, folk sa: Les denne! og: Har du lest den og den? og jeg fikk referanser å forholde meg til og landemerker å følge, og først da fant jeg en retning, ikke bare for den lesningen som lå foran meg, men også i den jeg hadde bak meg. I det som hadde tiltalt meg mest og som jeg stadig vendte tilbake til, var det mulig å ane en slags orden, en plan konstruert av tilfeldigheter, en uoverveid poetikk. Først da dette ble klart for meg, våknet min kritiske sans ordentlig til live, jeg ble en mye bedre leser, og samtidig en mye bedre skribent, men på samme tid mistet jeg gradvis evnen til å bli oppslukt, jeg ble så å si kurert for en avhengighet, men jeg leste jo stadig, og fant nye gleder ved litteraturen og oppdaget for alvor mange store forfatterskap, eller, rettere sagt: jeg begynte å ordne dem, å rydde i min opplevelse av bøkene. Det ble en ryddesjau som etter mange år endte med at jeg nesten sluttet å lese, bortsett fra slike bøker jeg skulle anmelde. Her kunne jeg ha begynt namedroppingen, men gjør man det, er man fortapt, for slikt er uten ende. Jeg nøyer meg derfor med å si at jeg har hatt en rekke raptuser, men at jeg nå sjelden leser videre av ren lyst, og når det likevel hender, skjer det helst med faktabøker. I dag er det ikke ofte jeg bryr meg om hvordan det går i en skjønnlitterær bok, jeg er mer opptatt av hvordan det er, men av og til blir jeg heldigvis overrumplet og nær sagt bergtatt, rykket ut av den forståelsen jeg var ved å oppfatte som en nøytral og allmenngyldig lov for litteraturen, og sendt hodestups ut i erkjennelsen av at det kan være sånn også. Det er en slags trinnvis overprøving av egen dømmekraft, påtvunget meg utenfra av litteratur som overraskende utvider min forståelse, uten at jeg har søkt eller følt behov for noen slik utvidelse. Idet jeg var ved å tenke at diktningen, som påhitt, eventyr og fortelling om det som ikke eksisterer, var oppbrukt og utslitt, at jeg hadde ryddet så grundig ut at den rett og slett var utryddet for meg, kom jeg for noen år siden til å lese Torgny Lindgren, og om han ikke akkurat har reddet litteraturen for meg, har bøkene hans ledet meg tilbake til noe som minner om den gleden jeg trodde jeg hadde tapt for alltid, og dessuten fått meg til å revidere mitt eget litteratursyn. I bøkene hans, der små mennesker utfører dagligdagse gjerninger med et alvor som om de flytter stjerner på himmelen, finner jeg kunstens unike muligheter uttrykt, ved en naivitet som ligner den jeg selv navigerte meg gjennom bibliotekene med i mange år. Jeg sammenligner meg altså her med Lindgrens personer, ikke med Lindgren. Og dersom noen, som leser dette, lurer på hva disse utsagnene egentlig betyr, vil jeg oppfordre dem til å lese Lindgrens noveller, samlet i boken Berättelserna. Deretter kan man ta for seg romanene, og begge steder se hvordan den nådige kunsten overvinner «virkeligheten». Det gjelder både maleren Brokiga Blad, som makter å male det generelle landskapet, det som alle gjenkjenner, og videre gjelder det den 107 år gamle notisskriveren i «Pölsan», som overvinner alderdommen og tegner et så godt kart over et oppdiktet område at det blir mulig å reise dit for andre, og de to brødrene som er hverandres motsetning i så sterk grad at katten som streifer mellom husene deres faktisk blir hermafroditt, hannkatt hos den ene og hunnkatt hos den andre, i «Hummelhonung». Og det gjelder mange andre skikkelser i dette enestående tekstuniverset. Lindgrens bøker har med andre ord, i hvert fall for meg, klassikerpotensial. Kriteriet for dette er enkelt: En klassiker er en bok du finner glede i å lese om igjen, så stor glede at du lengter etter en anledning eller en unnskyldning til å åpne den nok en gang, og når du har lest den påny, har du ikke blitt skuffet, men tvert imot gledelig overrasket, du har vokst nærmere teksten, og ikke fra den.

Odd W. Surén

Relaterte artikler