Apropos store herreskjorter

Vi har fått den nye boka til Gunnhild Øyehaug i hus, og fryder oss stort. Vente, blinke heter den – og vi verken venter eller blinker. Men ett sted har vi kulepennkludret et lite spørsmålstegn i margen: På side 23 formulerer litteraturstudenten Sigrid en teori om at «kvar gong kvinner skal framstillast som skjøre eller sårbare, i film eller i litteratur, har dei på seg for store herreskjorter, med nakne bein under». Eksemplene henter hun blant annet fra Geir Gulliksen og Lost in Translation. Gulliksens herreskjortescene står der svart på hvitt, og er dermed udiskutabel. Men hva med LiT? Faktum er at Charlotte/Scarlett Johanssons skjorter i denne filmen verken er spesielt store eller spesielt maskuline. Den blå skjorta Charlotte har på seg når hun betrakter Tokyos skyline, her, er beviselig hennes egen skjorte, som hun også bruker (under en veldig fin vest!) når hun og ektemannen møter Kelly for første gang, her. Eller tenker Sigrid på den hvite skjorta med stor krave, som Charlotte har på seg når hun ringer hjem? Jo, kanskje – men hun bruker den nøyaktig samme skjorta i de forutgående scenene, når hun vandrer rundt i Tokyo under en gjennomsiktig paraply. De fleste av Charlotte/Scarletts plagg er dessuten designet av en homo, så teorien om patriarkalsk estetikk rakner i begge ender. (Merk: Nå er vi bare kommet til side 27, så vi tar høyde for at Sigrids hypotese etter hvert blir dementert av boka selv.) Men apropos, apropos: Trendsensitive venner hvisker oss i øret at det snart er tomt for stripete herreskjorter i str. XL og XXL på Dressmann – jf. ovenstående stemningsbilde fra gata i Berlin. Skjørt og sårbart? Vi vet ikke helt. Vår første tanke er ikke nusselighet eller barnlig uskyld, men at angjeldende jente nettopp våkna opp i en fremmed seng og ikke hadde med seg skift. Og det er jo søtt, det også, men ikke på den måten.

Relaterte artikler